Kronikk

Grønn kortslutning

Jeg er ferdig med klimaangst. Nå vil jeg bruke opp olja. Hver eneste dråpe av den.

Håvard Hegdal

Å kutte oljeproduksjon er dessverre det mest dustete, bakstreverske politiske utspillet jeg noensinne har opplevd, skriver arkeolog og biolog Håvard Hegdal.

Foto: Privat

I dag har alle, unntatt noen få gretne gubber, skjønt alvoret.

Alle prater om klimaendringer; de går med økologiske handlenett og drikker av pappsugerør og kjører elsykkel.

Men i virkeligheten spiller ikke norske utslipp noen verdens rolle.

Du må bruke det brune handlenettet ditt hver eneste dag i over 50 år før det blir like miljøvennlig som vanlige plastposer.

Det er lett å få inntrykk av at samfunnet snart vil drives av fornybar energi, men i virkeligheten utgjør dette under 5 prosent av det globale forbruket.

Å kutte oljeproduksjon er det mest dustete, bakstreberske politiske utspillet jeg noensinne har opplevd.

Dagens dekarbonisering er som å seile en halv båt: Værbasert energi er avhengig av stabil backup, når forholdene er dårlige. Sett bort fra vannkraft er dette ensbetydende med fossil energi.

Individuelle land smykker seg med reduserte utslipp, men etter en sesong med dårlige vindforhold går et grønnere Europa mot energikrise.

Etterspørselen etter gass og kull har knapt vært større. Teknologien vi trenger til Det grønne skiftet eksisterer ikke i dag. Bare atomkraft kommer teoretisk sett i nærheten av å kunne erstatte fossilenergi på global basis. Takket være grønn politikk er europeisk atomkraft rasert.

Dette er også litt personlig.

Jeg fikk klimaangst allerede på begynnelsen av 2000-tallet. På den tiden var det omtrent ingen som tok det på alvor.

Selv sentrale vitenskapelige funn ble knapt nevnt i konsensuspressen.

Miljøpolitikk er også strategi.

Jeg tok det så alvorlig at jeg leste meg opp og begynte å omskolere meg bort fra kunst-studiene: Hvis man skal gjøre noe med problemet, må man forstå hvordan mennesker faktisk fungerer. Mennesker er produkter av evolusjon og historie.

Klimaproblemet er reelt, selv om løsningene ikke er det. Og problemet er globalt.

Og klimaproblemet har selvfølgelig ingenting å gjøre med hvor mye av verdens CO₂ som slippes i Norge.

Internasjonale forpliktelser er viktige. Men hvis man løfter blikket er spørsmålet egentlig hvordan vi best kan bidra til å redusere globale utslipp. Ikke bare eget bidrag.

For meg er det selvinnlysende. Vi kan bruke vår unike luksusposisjon på forskning og ny teknologi, mer offensivt og målrettet enn før.

Resultatet av våre kutt kan til og med bli økte globale utslipp.

Det kan være karbonfangst, batteriteknologi – akkurat nå har vi muligheten til å faktisk gjøre en forskjell, på et kritisk tidspunkt i historien.

Europa trenger norsk kjernekraft, ikke flere vindmøller.

Å kutte oljeproduksjon – og dermed ressursene vi har til rådighet for å løse dette – er dessverre det mest dustete, bakstreverske politiske utspillet jeg noensinne har opplevd.

Den faglige diskusjonen har vist at effekten er helt i det blå.

Datene spriker og vi har klart urealistiske forventninger til hvordan våre kutt vil påvirke globalt forbruk. Overgang til gass (og ikke fornybar energi) er dessuten årsaken til den viktigste reduksjonen i globale utslipp i dag; Norge er storprodusent av gass.

Europa trenger norsk kjernekraft, ikke flere vindmøller.

Vi har lave produksjonsutslipp. Resultatet av våre kutt kan til og med bli økte globale utslipp.

Vi snakker altså om å satse 14 prosent av BNP på et tiltak der det eneste sikre utbyttet er at vi til slutt kan si «men det var i hvert fall ikke vår skyld». Skal vi lete etter mer olje? Ja, selvfølgelig, hvis vi kan bruke overskuddet til å gjøre verden til et bedre sted.

Jeg husker hvor grepet jeg ble av Lennons Imagine som barn – hvorfor kunne vi ikke bare alle sammen bestemme oss for å leve i fred?

Jeg synes jeg ser den samme, desperate drømmen i dagens miljøbevegelse: Kan dere ikke bare slutte å forurense? Men problemet er jo ikke at slemme hvite kapitalister, men folk, over alt, prøver å få best mulig vilkår i livene sine.

Både krig og miljøødeleggelser er veier til fortjeneste og større innflytelse.

I virkeligheten spiller ikke norske utslipp noen verdens rolle.

Industriland med lave produksjonskostnader og høye utslipp tjener mer penger og får dermed større politisk påvirkningskraft. Og ja, på et eller annet tidspunkt kommer «etter olja», men uten alternativ teknologi vil internasjonal konkurranse sørge for at dette blir når olja er tom.

Hver dråpe av den.

Man trenger ikke kunne spillteori for å skjønne tegninga: Du kan gjerne elektrifisere en tanks, men du vinner ingen kriger hvis den er mindre effektiv enn den som går på diesel.

For min del har klimaangsten roet seg.

Jeg skjønte til slutt at selv om bekymringene mine var basert på vitenskap, kom selve angsten fra spekulative scenarioer om runaway-effekter og aerosol-maskert CO₂-effekt, som lå langt utenfor IPCC-prediksjonene.

Jeg fikk klimaangst allerede på begynnelsen av 2000-tallet.

Det er lett å få inntrykk av at denne typen kognitiv dissonans er ganske vanlig – katastrofer kan tross alt håndteres, men ikke sterilisering av kloden.

Tenke globalt og handle lokalt, het det. Dagens miljøbevegelse gjør det ofte motsatt. Å kutte norsk oljeproduksjon vil gi oss et grønt image, men også påvirke markeder og internasjonal maktbalanse. Det kan lett bli motsatt av det vi vil oppnå. Miljøpolitikk er også strategi.

Strengere krav i Norge er meningsløst hvis effekten bare er å flytte fortjeneste ut av landet.

Det er lett å gjøre narr av klimaskeptikere, men ikke så vanskelig å skjønne motviljen når verdens viktigste sak reduseres til ren symbolpolitikk.