Kronikk

Nordsjødykkernes virkelighet

Hvis filmen «Pionér» vekker presse og opinion slik at makta presses til revurdering, kan vi konkludere med at kultur tidvis er sterkere enn juss og politikk.

Pionér

Bilde fra nordsjødykker-filmen Pionér som beskrives som en thriller fra starten av det norske oljeventyret på 70-tallet.

Foto: PIONÉR / Friland AS

I 2006 fikk jeg besøk av de to manusforfatterne Kathrine Valen Zeiner og Cathinka Nikolaysen. De ville skrive fra nordsjødykkermiljøet. Senere fulgte flere møter og samtaler. Jeg oversendte underveis et omfattende bakgrunnsmateriale. Inkludert var alt stoff vi hadde om den såkalte «Skånevik-ulykken» i 1978, hvor amerikaneren David Hoover omkom.

Dette var selve prestisjedykket i åpen sjø for bransje og stat, hvor de skulle bevise at det kunne dykkes sikkert på de dybder som krevdes for å krysse Norskerenna. Det var staten som presset på og la føringer for dypere dykking via Stortingsmelding av 14. juni 1971.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Upolitisk spenningsfilm

Manusforfatterne brukte dykket som utgangspunkt i story-arbeidet, og «Skånevik-ulykken» er også en del av saksgrunnlaget i Offshoredykkerunionens (ODU) anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), en anke som nå er i ferd med å ferdigbehandles, og som jeg vil komme tilbake til.

«Offshoredykkerunionen forsøkte tidlig å få filmskaperne til å lage filmen basert på virkelige hendelser.»

Henning O. Haug

Vi i ODU forsøkte tidlig å få filmskaperne til å lage filmen basert på virkelige hendelser. De valgte en upolitisk spenningsfilm, om den ambisiøse yrkesdykkeren Petter (Aksel Hennie) og en ulykke som setter livet hans på hodet. Men det er ingen tvil om at det finnes mange lignende dramatiske hendelser fra det virkelige liv. Alle dykkere som har dykket over noe tid i Nordsjøen har sterke historier å fortelle.

Arbeidet med det som har blitt kjent som «dykkersaken» startet rundt årtusenskiftet. Bakgrunnen var dødsfallene, at majoriteten av de overlevende var uføre, og de mange selvmordene i etterkant av dykkerkarrieren. En granskningskommisjon ble nedsatt og konkluderte med statlig ansvar. Men staten fulgte opp med å gå imot egen kommisjon.

Dykkesaken var to ganger oppe til behandling på Stortinget. Resultatet var at politikerne erkjente «moralsk ansvar» og at dykkerne «var nøkkelen til velstandsutviklingen her i landet». De ga dykkerne kompensasjon tilsvarende cirka to årslønner, sa nei til juridisk ansvar og henviste oss til domstolene. Og der havnet vi.

Etter Høyesterett sto vi igjen som den tapende part. Høyesteretts begrunnelse var at «staten ikke hadde nær nok tilknytning til virksomheten».

Dom kan ventes når som helst

Hvordan kunne dette skje? Høyesterett viste til at myndighetene via stortingsmelding hadde innført «egenkontroll» i bransjen, men så bort fra at 80 prosent av avkastningen fra kontinentalsokkelen tilfaller staten. Dommen skjeler heller ikke til statens eget første bud i dens «De 10 oljebud» fra 14. juni 1971, der det heter: « … nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkelen».

«Vi oppfattet dommen som så hinsides alminnelig rettsfølelse at vi anket til Den europeiske menneskerettsdomstolen.»

Henning O. Haug

Vi oppfattet dommen som så hinsides alminnelig rettsfølelse at vi anket til EMD. Rundt 95 prosent av ankene blir avvist tidlig, fem prosent blir viderebehandlet. Vår sak mot den norske stats er nå inne i sluttfasen av behandlingen. Hit når bare en halv prosent av sakene. Det alene er en stor seier for oss dykkere, da det viser at EMD ser på saken som høyst berettiget og seriøs.

Dom kan ventes når som helst, ettersom vi ble forespeilet en behandlingstid på mellom et halvt og et år fra 18. september i fjor.

Forliksforslaget

«Vi mister dykker hvert år, til sykdom og selvmord, dykkere som aldri får oppleve noen tilnærmet positiv slutt på dykkersaken.»

Henning O. Haug

I påvente av dom har vi kontaktet samtlige partier på Stortinget for å få til en minnelig norsk løsning før domen. Nobel- og menneskerettighetsnasjonen Norge risikerer en dom mot seg i EMD.

Vi har valgt å godta et uhyre nøkternt forliksforslag fra forbundsleder i Industri Energi (IE), Leif Sande. Grunnen er at vi mister dykkere hvert år, til sykdom og selvmord, dykkere som aldri får oppleve noen tilnærmet positiv slutt på dykkersaken.

Forliksforslaget går i korthet ut på at dykkerne tilkjennes 25 G til (tilsvarende rundt to millioner kroner), at staten bekoster en minneplakett, at vi får fri legebehandling og rehabilitering, og at staten sikrer fortsatt drift av stiftelsen Dykkekontakten med 24 timers vakttelefon.

Regjeringen og Høyre har sagt nei til politisk forlik.

«Hvor mange dagers produksjon trengs for å inndekke et oppgjør med dykkerne?»

Henning O. Haug

25 G til rundt 200 dykkere utgjør et stort beløp. Men det kan ses i perspektiv: Da vi for noen år siden løftet Ekofisk-plattformene seks meter på grunn av den såkalte «hundreårsbølgen», kunne feltet produsere i 25 nye år. Hvor mange dagers produksjon trengs for å inndekke et oppgjør med dykkerne?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Verkebyll og skam

Eller et annet perspektiv: Dykkerne ble oftest skadet i ung alder. Mange gikk i flere år uten diagnose og sto igjen på kaia uten å vite hva som hadde rammet dem. Fra å gjøre noe de færreste var i stand til, sto de der med en enorm skamfølelse fordi de ikke lenger fungerte i hverdagen. De var en verkebyll på samfunnets rumpe.

«Fra å gjøre noe de færreste var i stand til, sto de der med en enorm skamfølelse fordi de ikke lenger fungerte i hverdagen. De var en verkebyll på samfunnets rumpe.»

Henning O. Haug

Så hvorfor fungerte ikke disse unge mennene lenger? Haukeland Universitetssykehus (HUS) konkluderte etter en vitenskapelig undersøkelse i 2010, altså etter høyesterettsdommen, med at de aller fleste dykkere hadde hjerneskader. Under domstolsbehandlingene trakk vi frem en foreløpig rapport fra HUS med samme konklusjon. Den ble avfeid med at det dreide seg om «mer eller mindre diffuse skader som ikke burde vektlegges».

HUS-rapporten var viktig. Mange dykkere gikk fra å oppfatte seg selv som verkebyll, til å innse at behandlingen av dykkerne var den virkelige verkebyllen, at staten var ansvarlig for den, og at de burde stikke hull på den.

«Pionér» kan vekke presse og opinion

Erfaringen med dommen i Høyesterett gjør at forhåpningene om positiv dom i EMD er særs nøktern. Bortsett fra EMDs aksept av sakens berettigelse, kan det hende vi blir stående tomhendt tilbake.

Dykkerne er en liten gruppe uten maktmidler. I kampen mot en stat med felles interesser med verdens mektigste bransje, kan vi bare håpe på drahjelp fra ansvarlige mediehus som setter rettferd høyere enn finjuss og politisk spill.

Hvis filmen «Pionér» vekker presse og opinion slik at makta presses til revurdering, kan vi konkludere med at kultur tidvis er sterkere enn juss og politikk.

Uansett, stor takk til Aksel Hennie og den respekt han viser oss! Stor takk til filmskaperne. De har satt søkelys på en verden de færreste kjenner, men som er en viktig del av vår samtidshistorie.