Hopp til innhold
Kronikk

Nordnorsk mat på ville veier

Nordnorsk mat sendes sørover på trailere, mens vi skal få kjøtt fra Tyskland. Det er meningsløst.

Birger Bull, bonde og leder i Tromsø Bonde- og Småbrukarlag

Hvorfor skal vi la matkjedene få lov til å gjøre maten vår til en miljøfiendtlig eksport og importvare til og fra vår egen landsdel, spør kronikkforfatteren.

Foto: Christer Johnsgård / NRK

Nord-Norge! Rent – vakkert – naturlig – ekte og spektakulært!

Det er superlativer vi liker å assosiere landsdelen med, og det er også beskrivelser vi bruker om nordnorsk mat.

Midnattssolpotet, Kvæfjordjordbær, multer fra kyst og vidde, Norges beste lam år etter år, skrei, prisvinnende geitost og ikke minst; Norges friskeste husdyr med det laveste medisinforbruket pr. kilo produsert kjøtt og melk i hele landet.

Sånn er den nordnorske maten. Den er rein og den er ekte. Og vi er stolt av den her nord!

Vi er stolt av at vi klarer å produsere sånne fantastiske produkter her oppe under iskanten. Egentlig er det mot alle odds, men mulig grunnet tverrpolitisk enighet om å bruke penger på nordnorsk matproduksjon. Det er fordi den skaper ringvirkninger og fordi vi skal produsere mat i hele landet.

Passer det ikke i kjedenes varestrøm å sende midnattssolpotet nordover igjen, så blir den der sør.

Da må jeg få lov til å bruke litt direkte og ekte nordnorsk dagligtale, for nå begynner jeg å bli mer enn gjennomsnittlig engasjert.

Hvorfor i svarte helsike skal vi la matkjedene få lov til å gjøre maten vår til en miljøfiendtlig eksport og importvare til og fra vår egen landsdel? Samtidig reduserer de samme kjedene utvalget vårt.

Jeg snakker om det smått utrolige faktum at våre tre matkjeder, de som bestemmer hva vi eter her i landet, nå har bestemt at det passer dem best at den nordnorske maten skal reise 4000 kilometer fra den produseres her nord, til den kan kjøpes og nytes på en nordnorsk tallerken.

Alle kjedene har sentralisert sine lager på Østlandet. De forlanger nå at leverandører av mat skal sende sine varer til disse lagrene, før den samme maten skal pakkes om på pall og sendes tilbake. Med mindre maten blir der nede og de sender noe billig søppel nordover igjen.

Det er med forferdelse jeg ser at det ligger tysk kjøttdeig i kjøledisken i Karlsøy. Mens jeg vet at Nortura produserer nok nordnorsk kjøttdeig i Målselv, tre timer unna, til å forsyne hele landsdelen!

Det er mange som tidvis etterlyser sunt bondevett, men her trengs det faktisk ikke mer enn høyst alminnelig gangsyn.

Det er ikke kjøpmannen min som vil ha det sånn, han bestiller stadig vekk Gildekjøttdeig sier han, og han er en pålitelig fan så jeg tror ham på det.

Men svaret fra kjeden hans er at denne varen er dessverre ikke tilgjengelig i varestrømmen. Ikke så rart det. Den er jo sendt sørover!

Imens må vi ete tysk kjøttdeig i Karlsøy, og arbeidsplassene på Nortura Målselv er nedleggingstruet fordi Nortura må sentralisere i takt med kjedene.

Hvorfor skal vi i en landsdel verdenskjent for sin matkvalitet og med landets beste dyrehelse gå i lokalbutikken og kun finne tysk kjøttdeig?

Hvorfor skal jeg ete vassen fransk potet, når det finnes lokale alternativer å få tak i?

Svaret er betydelig enklere enn du tror; det gir det beste resultatet i kjedenes regnskap at det er på denne måten. Så da blir det sånn.

Men skal vi godta at det er sånn? Dette er bare starten. Om vi som forbrukere og produsenter ikke står opp for den nordnorske maten, så kan den fort bli et minne fra en annen tid.

Maten blir gjort til en miljøversting. Med unødvendig transport på farlige vinterveier, med kortere holdbarhetstid, økt varesvinn og redusert matberedskap i nord.

Vi må være smertelig klar over at alt vi produserer her nord av mat, kan erstattes av mat som produseres sørpå, eller over landegrensene.

Det eneste vettige når det kommer til matproduksjon er å ha kortest mulig vei mellom produsent og konsument.

Hvis ikke produksjonen og distribusjonen av nordnorsk mat er bærekraftig, hvis den kan angripes som lite hensiktsmessig. Ja, da kommer den til å bli angrepet.

Det eneste vettige når det kommer til matproduksjon er å ha kortest mulig vei mellom produsent og konsument.

Det gir best kvalitet, best pris, mest bærekraft og best beredskap. Skal vi pålegge oss kjøttskam og CO₂-kvoter i landbruket for at matkjedene skal kjøre tusenvis av kilometer med maten vår?

Det er mange som tidvis etterlyser sunt bondevett, men her trengs det faktisk ikke mer enn høyst alminnelig gangsyn.

Det er fullt ut mulig å produsere og distribuere nordnorsk mat her nord. Det har faktisk vært gjort med stort hell i mange tusen år.

Om vi som forbrukere og produsenter ikke står opp for den nordnorske maten, så kan den fort bli ett minne fra en annen tid.

Vi trenger ikke sette unødvendige trailere på veiene.

Vi trenger ikke unødvendige utslipp.

Vi trenger ikke å undergrave legitimiteten til nordnorsk landbruk.

Vi trenger ikke å legge ned nordnorske arbeidsplasser.

Og vi trenger absolutt ikke flere grep fra kjedene som sementerer makten deres om maten vår.

Det er matvarekjedene som bestemmer hva som er tilgjengelig i Nesseby, på Andenes og i Rana. Passer det ikke i deres varestrøm å sende midnattssolpotet nordover igjen, så blir den der sør.

Matkjedene burde faktisk ta inn over seg at billig, billig, billig er ikke alt vi vil ha, vi vil også ha både miljøprofil, bærekraftstempel og lokale ringvirkninger av maten vår.

Og ikke minst, vi vil ha den tilgjengelig her vi bor, så kortreist fersk og ekte som mulig!