Det er et paradoks at nordmenn stadig kjøpes opp av tyske klubber.
Selv om nivået i Tippeligaen anses å synke gradvis, går de beste spillerne til Europas mest progressive liga. Noen sier at Bundesliga, med to lag i årets mesterligafinale, snart vil være sterkere enn Premier League og La Liga. Andre hevder den er det allerede.
Logikken tilsier at utenlandske klubber burde være skeptiske til kvaliteten på norske talenter. Det virker ikke slik. Tarik Elyounoussi skrev nylig under for Hoffenheim og i samme liga finner vi Mohammed Abdellaoue, Per Ciljan Skjelbred og Håvard Nordtveit. De følger en strøm av Tippeliga-spillere som har emigrert til Tyskland de siste årene. Fenomenet er for så vidt ikke nytt, et seksitall nordmenn har spilt i den øverste bundesliga-divisjonen siden 80-tallet og frem til i dag. Det spesielle med Tyskland er at her er interessen for norske spillere uforminsket.
Tendensen er interessant. Hvorfor er det så få nordmenn i England? Hvorfor er ingen ønsket i Italia og Spania? Hvorfor er tyske klubber så glade i norske spillere?
For å finne årsakene må vi dykke dypt ned i den tyske spillestilen.
«Godt & Blandet»
Bundesliga er Europas Godt & Blandet-pose. Få ligaer inneholder en større variasjon av nasjonaliteter. Klubbene tapper Sentral-Europa for talent – spesielt Kroatia, Tsjekkia og Østerrike – mens Sør-Amerika representeres av en liten brasiliansk koloni. Det finnes afrikanere, spanjoler, amerikanere og en rekke japanere.
Dette reflekteres også i ligaens spillestil. Taktikkene er mer fleksible og varierte enn i England, Spania og Italia, hvor lagene er gjennomsyret av mer karakteristiske spillemønstre.
Engelsk fotball er for eksempel lynhurtig. Det slåes mye langt og satses mer på dødballer og innlegg. Spansk fotball er saktere, mer teknisk, og fokuserer på å få mest mulig ut av enkeltspillere. Italienske lag behandler kamper som sjakkspill; tempoet trekkes ned og lagene skifter ofte formasjoner for å tilpasse seg hverandre.
Alle disse tre er ulike. Alle preges av definerte kulturer.
Tysk fotball er mer blandet. Tempoet kan variere, og pasningene skifter fra korte til mer direkte. Lagene er tekniske, fleksible og organiserte. De fleste behersker flere typer fotball. Et godt eksempel er Bayern München, Europas nest mest ballbesittende lag i fjor, som i mesterligaoppgjøret mot Barcelona vraket sin vanlige spillestil til fordel for en helt annerledes og mer defensiv slagplan. De utførte den til perfeksjon. Få europeiske topplag kunne gjort det samme.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kort og hurtig
Men selv om Bundesliga-klubber mestrer forskjellige metoder, finnes det likevel identitet og fokusområder. Mange lag legger stor vekt på intensivt press, kjappe kontringer og høyt balltempo. Dortmund er et godt eksempel.
Denne stilen gir Bundesliga Europas mest krevende balltempo. Lagene «lemper» sjelden ballen fremover, som ofte er tilfellet i England. I stedet fokuseres det på korte, skarpe pasninger i mellomrom. Finalen i mesterligaen mellom Dortmund og Bayern München demonstrerte dette: Kampen ble spilt i et forrykende tempo, men foregikk likevel langs bakken.
Fokuset på mellomrom forklarer også hvorfor mange Bundesliga-lag foretrekker 4-2-3-1 formasjonen. (Det inkluderer også det tyske landslaget.) Systemet er ideelt både for å angripe og forsvare rommet foran midtstopperne. På grunn av dette har tyske klubber begynt å produsere en rekke offensive midtbanespillere som er dyktige til å finne rom i denne sonen. Eksempler er Mesut Özil, Toni Kroos, Mario Götze og Marco Reus.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kunstgress
Det er i denne konteksten at norske spillere passer godt inn. Tysk fotball krever kjappe bein, utholdenhet og dynamikk. Disse ferdighetene utvikles på norske fotballbaner.
Tiden er over da Norge produserte krigerske spillertyper som slåss på britiske baner. Den nye generasjonen har blitt utviklet på kunstgress, hvor ballen går kjappere og kamper spilles på mindre flater. Et mer gunstig dekke har gjort det lettere å trene pasninger, kjappe kombinasjoner og tekniske ferdigheter. Gjørmehull og gresstuster ligger ikke lenger i veien.
Det er under slike forhold Skjelbred og Elyounoussi har kunne bygge teknikk og spilleforståelse på et nivå som er godt nok for tysk Bundesliga. De kombinerer nye egenskaper utviklet på kunstgress med tradisjonelle norske styrker som arbeidskapasitet og kondisjon.
Dette gir norske spillere en blanding av ferdigheter som er ettertraktet i Tyskland, fordi stilen i Bundesliga er så varierende og stiller så mange ulike krav. Engelske spillere har tempoet, men er ofte verken teknisk eller taktisk gode nok. Spanjoler og italienere er teknisk glitrende men må tilvenne seg tempoet. Unge norske spillere har litt av alt. De glir enklere inn i klubben, både spillemessig og kulturelt.
Positiv utvikling
Dette kan bare være bra for norsk fotball. Analyserer man unge norske spillere, finner man en ferdighetsprofil som passer den moderne tyske spillestilen. Dortmund er et teknisk glitrende lag, men Jürgen Klopps suksessformel er først og fremst basert på måten de presser motstanderen og fungerer som et kollektiv. Spillerne jobber smart og effektivt. I semifinalen i mesterligaen løp de Real Madrid i senk.
Norske spillere kan også løpe lag i senk. Men de trenger en smartere spillestil. Derfor er det positivt at Bundesliga-klubber er med på å forme utviklingen til norske landslagspillere. Elyounoussi vil forhåpentligvis vokse av nye erfaringer og innsyn i hvordan tyske lag fungerer. Han og andre utenlandsproffer vil returnere med kunnskap om en mer moderne spillestil som Norsk fotball burde studere nøye.
Det er tross alt en grunn til at Bundesliga hadde to mesterligafinalister. Resultatene ble ikke oppnådd ved hjelp av søramerikanske individualister – Dortmunds lagoppstilling i finalen inneholdt en serber, tre polakker og syv tyskere – men heller via metoder som kan utføres av norske spillere. De norske og tyske fotballkulturene er nemlig ikke så ulike. Tilstedeværelsen av tyske speidere i Tippeligaen kan bare understreke dette.
