Norge ligger på toppen i Europa når det kommer til overdosedødsfall. Det er blitt en vane å se grafer og tall som beskriver hva slags stoffer de obduserte kroppene inneholder. Hvor gamle de er, hvor de bodde og andre kalde og kvantifiserbare fakta. Bak grafene og tallene bor det tapte ansikter; søstre, brødre, mødre, fedre. Jeg har selv mistet flere av mine aller beste venner, kvinner jeg har elsket, folk jeg har vært i behandling med og pasienter jeg har jobbet med.
Også folk jeg ikke har tålt synet av. Jeg savner dere alle!
Menneskene som forsvant for tidlig. Nesten hver dag forsvinner ett til. Hvert eneste av dem etterlater seg tårer, fortvilte skrik, tomrom og sorg. Men også minner vi skal ta vare på. Vi skal ikke glemme dem.
Deprimerende resultat
Opiater i sprøyte, gjerne sammen med andre stoffer, er livsfarlig. Norge har gjort ganske mye for å få ned dødeligheten. Alt fra å kapasitetsøkning i døgnbehandling for å redusere ventetid til behandling, til å bygge ut legemiddelassistert rehabilitering (LAR). I dag er det nesten 8.000 pasienter i programmet. Kommuner har kampanjer som skal få heroinister til å røyke dopet fremfor å injisere det. Tiltakene har handlet om å få folk vekk fra heroin, helst til å slutte med alle rusmidler, og i alle fall til å slutte med sprøyter. Logisk nok.
Vi deler også ut motgift som kan redde folk etter en overdosering. Resultatene er deprimerende. Like mange dør. Flere i 2014 enn i 2013. Og dette etter at fagmiljøene snakket optimistisk om en svak nedgang året før. Det eneste vi kan si er at det vi gjør ikke fungerer, i alle fall ikke bra nok.
Regjeringen har lansert en opptrappingsplan på 2,4 milliarder kroner over fem år som berører flere viktige områder. Men pengene må bli brukt til det de skal og tjenestene må organiseres bedre. Det er grunn til å tro kommune-Norge vil bruke mye av pengene til andre ting.
Kapasitet og rekruttering
Hvordan forhindre dødsfall? Få så mange sprøytebrukere inn i behandling som mulig sånn at sprøytekulturen ikke nedarves til neste generasjon. Det er også slik at når man er i behandling, nesten uavhengig av type, er sannsynligheten for at man bruker stoff mindre enn når man er utenfor. Folk dør stort sett før, etter, eller når de bryter behandling. Det finnes folk som burde ha vært i behandling, men som ikke er det. Disse må vi nå.
I Norge må brukerne gjennom en mengde barrierer bare for å komme inn. Portugal har svært lav dødelighet. Da de reformerte narkotikapolitikken sin i 2001 etablerte de kommisjoner bestående av en lege, sosionom og jurist i hvert av landets distrikt. Dersom du blir pågrepet med illegale stoffer blir du innkalt til kommisjonen og dere finner ut om du har et problem. Har du det blir du sendt i behandling raskt. Kapasitet og rekruttering er nøkkelen til suksess.
Tiden etter behandling
Så må vi satse på lavterskel- og oppsøkende virksomhet i kombinasjon med substitusjonsmedikamenter. Tønsberg-prosjektet viste lovende resultater der feltpleien tok seg av såkalte «hard to reach» brukere. Innen kort tid var mange inkludert i LAR. Regjeringen har lyst ut 30 millioner man kan søke på til å etablere slike tiltak.
Tiden etter behandling er farlig. Toleransegrensen er lav og man tar ofte for mye. Noen ruser seg også aggressivt fordi «tilbakefallet» oppleves som et nederlag overfor en selv og de man er glad i. Her må vi satse, men å tro på at kommunen skal stille opp er som å spille poker med 428 dårlige kort. 7 av 10 ruspasienter klager over dette og slippes ut til ingenting. Bygg ut integrerte ettervern sånn at ingen står med søppelsekken i hånden etter institusjon eller fengsel, uten et sted å gå og med ei sprøyte lurende rundt neste hjørne.
Én ting alene vil ikke stanse dødsfallene. Bent Høie har sammen med mange aktører på rusfeltet staket ut en retning med sin opptrappingsplan. Nå trenger vi å organisere tiltakene smart og putte pengene der de har effekt. Vi har ingen å miste.
FØLG DEBATTEN: og
