For bare tre-fire år siden var det 1200 som stod i kø: Dømte kriminelle som i stedet for å være i fengsel beveget seg fritt ute i samfunnet fordi de måtte vente på å sone. Ved å leie fengselsplasser i Nederland, ha to fanger på hver celle, sende flere utlendinger til hjemlandet for å sone og bygge flere fengselsplasser i Norge har vi fått redusert soningskøene med hele 90 prosent på bare noen få år.
Hele norsk venstreside var mot da regjeringen og daværende justisminister Anders Anundsen gikk inn for å leie 242 høysikkerhets-fengselsplasser i Nederland. Da plassene ble tatt i bruk falt soningskøen dramatisk over natten. Av dem som soner i Nederland er nå to av tre utenlandske, og en av tre har varig utvisningsvedtak fra Norge.
Avtalen var en del av en rekke tiltak som på tre år har redusert fengselskøene i Norge fra 1250 til under 150 – noe som ikke kan kalles noe annet enn en bragd.
Senterpartiet er mot denne politikken, og vil legge ned fengselet i Nederland. Sp mener det er viktigere at et fengsel er norsk enn at kriminelle sitter bak lås og slå. Vi mener det er bedre at kriminelle er i nederlandske fengsler enn i norske gater.
Straff må sones så raskt som mulig av hensyn til ofrene, derfor har det vært viktig for Frp å få ned soningskøene. Dessuten har domfelte krav på å bli ferdig med straffen for å kunne komme seg videre i livet. Rehabilitering av lovbrytere blir vanskeligere jo lengre tid som er gått.
Regjeringen har allerede åpnet og igangsatt flere hundre fengselsplasser i Norge, og neste år har vi prioritert over 700 millioner til å bygge to nye fengsler i Agder med 300 nye plasser. På sikt vil vi nok ikke trenge fengselet i Nederland, men det er fremdeles viktig for å sørge for at vi ikke på nytt får store soningskøer eller får større press på både ansatte og tilgjengelige varetektsplasser. Da får vi heller leve med at Sp forsøker å skåre et billig retorisk poeng om at det står plasser tomme.
«Soningskøen er et alvorlig problem», sa justisminister Helen Bøsterud (Ap) i 1987, da køen var på hele 6700 og på sitt verste. Siden da har soningskøer vært en gjenganger i politisk debatt. Det har heller ikke vært mangel på forsøk for å få soningskøene bort, uten at man har lyktes.
Lyktes gjorde derimot justisminister Knut Storberget (Ap, 2005–2011) med å få ned soningskøene. Da ved å slippe dømte kriminelle ut i samfunnet før endt soning og ved å gi til sammen flere hundre år i strafferabatt. Praksisen startet under Bondevik II-regjeringen, men Storberget stanset ikke med «fremskutt løslatelse» før i 2009, fire år etter han ble justisminister. På grunn av manglende fengselskapasitet spratt køene likevel rett opp igjen, og da Frp inntok justisdepartementet i 2013 hadde vi igjen en situasjon med store soningskøer.
Fremskrittspartiet vil aldri godta en slik systematisk strafferabatt fordi det er en hån mot ofrene for kriminalitet. Vi har vist gjennom handlekraft og utradisjonelle løsninger at vi klarer å få bort køene. For å løse kapasitetsproblemene mener vi det er en bedre løsning at kriminelle må dele celle med en annen, eller at utlendinger må sone i utlandet, framfor at de skal slippe ut før de har sonet straffen sin.
Alternativet til regjeringens politikk er altså å gå tilbake til den politikken som ble ført da de rødgrønne styrte landet. Da var soningskøen på over 1200, fanger ble sluppet fri for å få ned køene, og høysikkerhetsplasser ble erstattet med fotlenker. Å gå tilbake til politikken som ga oss disse køene, nå som køene er så godt som fjernet, er å gå baklengs inn i fremtiden.
I 30 år og hver eneste valgkamp siden har politikerne vært nødt å svare for sine løsninger for å få bort soningskøene. Jeg spår at valgkampen vi nettopp avsluttet var den siste.
Om noen år kan vi le litt og si: «Husker du da vi hadde soningskøer i Norge?»
Følg NRK Debatt på og
