Praksisen med å sende norske fanger til soning i utlandet er både prinsipielt og økonomisk problematisk.
Siden 2015 har Norge leid 242 fengselsplasser ved Norgerhaven fengsel i Nederland for over 300 millioner kroner i året. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund melder om at vi har 440 ledige fengselsplasser hjemme i Norge. Hele 284 av dem er høysikkerhetsplasser av samme type som i Nederland.
Lov å bruke tvangsmidler
Da det ble vedtatt å sende fanger ut av landet i 2015 var saken gjenstand for mye kritikk. Prinsipielt er det problematisk å sende norske straffedømte ut av landet. Frihetsberøvelse gjennom fengselsstraff er en inngripende straffereaksjon i seg selv. Det blir en ytterligere alvorlig inngripelse i livet når den innsatte sendes til soning i et annen land han eller hun ikke har tilknytning til.
Sivilombudsmannen har kommet med en rekke kritiske påpekelser om soningen i Norgerhaven. Blant annet har norske myndigheter fraskrevet seg muligheten til å etterforske straffbare handlinger overfor norske innsatte. Norske myndigheter har med andre ord ikke autoritet til å undersøke om det begås brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling. Nederlandske myndigheter er også gitt mulighet til å bruke tvangsmidler mot de innsatte i akutte situasjoner, og nederlandske fengselsbetjenter har ansvaret for å håndheve norsk straffegjennomføringslov.
Nok fengselsplasser i Norge
I tillegg til de prinsipielle problemene med å sende norske fanger delvis ut av norsk jurisdiksjon, får soningen i Nederland også negative menneskelige konsekvenser. Praksisen vanskeliggjør besøk fra familie og venner, gir dårligere rehabilitering, språkutfordringer og for dårlig tilgang til helsehjelp og norsk spesialisthelsetjeneste.
Til tross for kritikken gikk stortingsflertallet med Høyre, Frp og KrF likevel inn for leieavtalen. I Stortingets behandling av saken ble det lagt til grunn at dette skulle være et midlertidig tiltak. Under debatten på Stortinget sa Kjell Ingolf Ropstad fra KrF, som støttet avtalen, at «jeg tror egentlig jeg kan si at ingen ønsker å ta i bruk plasser i Nederland.» Det avgjørende argumentet var akutt behov for fengselskapasitet. Nå står det nok av soningsplasser ledig i Norge, og den grunnleggende forutsetningen for å inngå avtalen har falt bort.
Penger ut av landet
Norsk straffegjennomføringslov gjelder også innsatte som er henvist til Nederland. Nærhetsprinsippet i straffegjennomføringsloven slår fast at innsatte skal sone i nærheten av sitt hjemsted så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig. Når det står ledige plasser i Norge av samme type som plassene i Nederland er det betimelig å problematisere om det innebærer et brudd på straffegjennomføringsloven å fortsette praksisen.
Avtalen skulle bare vare til oktober 2018, men justisminister Per-Willy Amundsen lukker øynene for de problematiske sidene ved praksisen, og har varslet forlengelse.
Dermed bevilget han 90 millioner kroner til statsbudsjettet i 2018 og rundt 210 millioner kroner i 2019. Disse millionene sendes ut av landet. I tillegg kommer de omfattende ressursene som går med i norske fengsler for å finne aktuelle kandidater for soning i Nederland.
Prestisjeprosjekt
I praksis betyr det å bruke millioner på distriktsutvikling i Nederland, mens pengene burde ha vært brukt på å bygge opp fengselskapasitet i Norge og å bedre driften av norske fengsler. I stedet har regjeringen varslet kutt på 20 millioner til drift av norske fengsler i statsbudsjettet. Det skjer på et tidspunkt hvor ressurssituasjonen i enkelte norske fengsler er så krevende at innsatte opplever å nærmest bli sittende til oppbevaring på cella 23 timer i døgnet fordi de ansatte har for liten tid til å følge opp aktiviteter, sosialfaglig arbeid, rehabilitering og menneskelige behov.
Soningskøen er nå på ca. 150 personer, men kan aldri bli lik null. Det vil alltid være noen som ikke møter opp til soning eller av andre grunner blir værende som en del av kø-statistikken. En soningskø på 150 personer betyr med andre ord at køen så å si er borte.
Norske fanger bør sone i Norge. Leie av fengselsplasser i utlandet er problematisk og ble forsvart som en akutt nødløsning. Nå har vi ingen akutt situasjon. Kostnaden ved å opprettholde plasser i Nederland er uforsvarlig høy, både menneskelig og økonomisk. Justisministeren bør kjenne sin besøkelsestid og få de innsatte hjem.
Det må bli slutt på at norsk kriminalomsorg nedprioriteres til fordel for et prestisjeprosjekt i Nederland som det ikke lenger er behov for.
Følg NRK Debatt på og
