Oppdrettsnæringen bruker over 5 milliarder i året på å bekjempe lakselus for å skåne villaksen. Samtidig blir villaksen offer for grønn energi og kvernet opp i kraftturbiner, eller den strander på tørrlagte elvebunner.
Hvor går det galt?
I desember kunne man lese en artikkel på NRK om hvordan norsk grønn kraftproduksjon får villfisk, blant annet den så elskede villaksen, til å tørke til døde på tørrlagte elvebunner. Tidligere samme år kunne man lese om blant annet ørret og ål som blir halshogget av kraftturbiner i Norske elver.
Samtidig som villaksen kjemper en håpløs kamp mot norsk grønn kraft, blir oppdrettslaksen utsatt for et mangfold av menneskeskapte påkjenninger. Oppdrettsnæringen og laksen sliter med lakselus. Denne parasitten er en stor belastning for dyrevelferden for både oppdretts- og villaks, så vel som en gigantisk økonomisk utgift for næringen.
For å holde lusepopulasjonen under kontroll, må hele merder i ny og ne avluses. Til dette benyttes det som regel store båter med pumper og rørsystem, hvor laksen suser rundt som rørpost og enten blir spylt, børstet, varme- eller kjemikaliebehandlet, eller en kombinasjon av disse.
Ikke alle metodene som brukes er like gode, og de færreste av de gjør selve laksen noe godt utenom å redusere lusebestanden.
Poenget med lusebehandlingen er godt forklart i første paragraf i forskriften om lakselusbekjempelse: « ... å redusere forekomsten av lakselus slik at skadevirkningene på fisk i akvakulturanlegg og i viltlevende bestander av laksefisk minimaliseres ...»
Om sommeren, når migrasjonen av villaks er på sitt høyeste, reduseres maksgrensen for lus på hver oppdrettslaks ytterligere, slik at en hyppigere må sette inn tiltak. En kan jo begynne å lure på om disse tiltakene er mest for villaksen sin skyld og ikke for oppdrettslaksen. Det er jo ikke så rart, for norske vassdrag huser opp til en tredel av verdens villaksbestand.
Dette har fått meg til å tenke litt, og jeg klarer ikke helt å få alt dette til å gi mening.
På den ene siden så utsettes årlig millioner av oppdrettslaks for en smertefull og stressende behandling for å redusere lusebestanden på både oppdrettslaks og villaks. Slik kan villaksen få svømme opp elvene upåvirket av lakselus, for å bli kvernet opp i kraftverket eller ende sine dager i en tørrlagt avkrok av vassdraget.
Det er fascinerende og trist hvor inkonsekvente vi er i vårt syn på dyr og hvordan vi behandler dem. Er de politiske beslutningene for å berge villaksen ekte og oppriktige, eller har det endt opp med å bli et spill for å forsvare en raskt voksende oppdrettsnæring?
Det er på tide at vi begynner å se på dyr som dyr, og ikke bare som «råvarer», «fauna» eller «norsk natur». De er til synende og sist individer de også.
Norge trenger villaksen, vi trenger oppdrettslaksen og vi trenger kraftproduksjon. Men da er det på høy tid å ta dyrevelferd og naturvern litt på alvor. Ikke bare der hvor alles blikk er rettet, også der hvor ingen ser.
Heldigvis finnes det et mangfold av mennesker som på frivillig basis gjør det de kan for å berge laksen. Vi får bare krysse fingrene for at regjeringen bidrar med litt kaffepenger til dem neste år.
