Hvilket rettsvern skal vi offiserer ha?
To dager etter en leksjon i felthygiene blir øvingslederen anmeldt. Etter to måneder velger den fornærmede å stå frem i media. Forsvarets øverste ledelse, politisk som militær, kommer raskt på banen og fordømmer både handlingen og offiseren. Den fornærmede får fritt spillerom i media, og sitter ikke lenge etterpå hos Forsvarsministeren, midt i en massiv pressedekning. Ingen tvil om at løytnanten skal tas: Han fjernes fra jobben og fratas oppgaver, samtidig som han lojalt forholder seg til taushetsplikten.
Forsvaret og alle andre skal ta en slik hendelse på største alvor. Påstander om maktmisbruk og seksuell trakassering er sterke, og som leder er man nødt til å vise handlekraft. Situasjonen kan sammenlignes med å stå i et minefelt; uansett hvilke beslutninger som tas vil man få kritikk.
Ledere må ta ansvar
Men det som er mest skuffende av alt i denne saken, er at våre fremste ledere tilsynelatende ikke klarer å forholde seg til at man har to parter. Det finnes faktisk to versjoner av hva som har skjedd. Den fornærmede skal naturligvis ivaretas, men like selvfølgelig har også løytnanten krav på et rettsvern. Krav på å få komme med sin forklaring. Krav på å bli hørt. Det er ikke noe motsetningsforhold i dette. Det er tvert om helt naturlig at man som leder har flere forhold å vurdere.
Og det er nettopp her det har gått galt. Enhver form for seksuell trakassering, krenking av integritet og maktmisbruk er uakseptabelt og er uønsket i Forsvaret, som ellers i samfunnet. Vi har alle et felles ansvar; offiserer og vernepliktige, politikere og borgere. Som leder har man uten tvil et spesielt ansvar, og samtidig har ledere en plikt til å lede. Og det er her Forsvarets øverste ledelse, forsvarssjef og forsvarsminister, har sviktet fundamentalt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Kronikken fortsetter under videoen:
Har Forsvarets ledelse lest saken?
Mot et bakteppe av flere versjoner av hvordan hygieneleksjonen skjedde, hva som ble sagt og måten det ble sagt på, velger Forsvaret følgende handlemåte: Det tar parti med fornærmede, og fordømmer løytnanten. Etter klagenemdas historiske opphevelse av refsen, blir Forsvaret naturlig nok bedt om å uttale seg igjen. Forsvarets talspersoner toer nok en gang sine hender og forklarer for åpen mikrofon at selv om klagenemda opphever refsen, er det som skjedde likevel feil.
To åpenbare paradoks som Forsvaret ikke adresserer er: De som har gått igjennom alle kjente opplysninger, nemlig klagenemda, blir på bakgrunn av frifinnelsen av løytnanten avsatt av Statsråden på strak arm. Samtidig fortsetter Forsvarets ledere og talspersoner å avsi sin dom i media uten øyensynlig å ha lest saken spesielt grundig.
Betyr det at Forsvarsjefen og Statsråden ikke respekterer klagenemda som organ, eller er det kun tilfellet i denne avgjørelsen? I et demokrati er dette uansett oppsiktsvekkende. Og vanskelig å forstå. Som løytnantens tillitsvalgte kan vi ikke kommentere detaljer i personalsaken av respekt for alle involverte personer. Det er ikke alt som bør omtales i offentligheten. Ikke fordi man skal feie alvorlige hendelser under teppet, men av hensyn til den enkeltes integritet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Stort sprik i virkelighetsforståelse
Det er ikke første gangen våre sjefer går ut og fordømmer offiserer på lavt nivå i offentligheten. Mange vil nok huske «Til Valhall»-ropene og bruken av symboler fra Punisher-tegneserien i Afghanistan. Der møtte soldatene sterk kritikk fra forsvarsledelsen i media. Vi har også vært vitne til saker der yngre offiserer utaler seg kritisk til vår operative evne, for deretter å bli offentlig avskiltet.
Forsvaret har en rett til å imøtegå kritikk, men måten våre ledere opptrer i media på avslører et stort sprik i virkelighetsforståelse mellom topp og bunn.
Selv om det kan være krevende å sette seg inn i komplekse situasjoner som foregår i operasjoner, på øvelser og trening, fritar det ikke ledelsen sitt ansvar for å ta vare på sine ansatte.
Ledere som ikke tør
Det endimensjonale lederskapet som er vist i håndteringen av denne saken skader Forsvarets omdømme både i samfunnet generelt og ikke minst internt. Det er rett og slett lite klokt.
Forhåpentligvis lærer vi noe av denne saken. Faren er nemlig at måten Forsvarets ledelse systematisk forhåndsdømmer sine ansatte på i offentligheten, i verste fall kan føre til at våre ledere ikke tør ta beslutninger i krevende situasjoner. Godt lederskap er selve bærebjelken i dagens forsvar, men hvis frykten for å ta politisk ukorrekte avgjørelser fører til man går på akkord med operative krav, da har vi virkelig tapt. Da får vi ledere som ikke tør lede.
