Når kulturen blir syndebukk

Erna Solberg er statsminister også for de frie teatergruppene. Det bør hun ta på alvor.

Ways of seeing på Black Box teater

Teaterstykket «Ways of seeing» har av mange blitt utpekt som inspirasjon for truslene mot justisministeren og hans familie. Stykket ble spilt på Black Box Teater i november. Bildet viser Ketil Lund og Sara Baban i en scene fra forestillingen.

Foto: Leif Gabrielsen

Noen ganger er unnskyld et riktig ord å bruke, og Erna Solberg skulle tatt det ordet i bruk. Hun har i løpet av de siste døgnene refset teatergruppen bak den omstridte forestillingen Ways of seeing. Hun har anklaget dem for å spekulere i at attentatforsøkene mot justisminister Tor Mikkel Wara egentlig var en iscenesettelse av noen som ville deres egen teatergruppe til livs.

Slik det nå ser ut, tok Erna Solberg feil. Med forbehold om at etterforskningen ikke er avsluttet, ser det ut til at det faktisk var en iscenesettelse. Det poenget trengte ikke statsministeren si et veldig høyt unnskyld for, men det hadde vært lett for henne å innrømme at pågripelsen av Laila Anita Bertheussen omkalfatret alle historier og alle påstander om dette teaterstykkets betydning. Også all normal virkelighetsforståelse, som at man ikke spekulerer før politiet har sagt sitt.

Ways of seeing er politisk teater. Det er lov i Norge.

For det skjer av og til, at virkeligheten langt overgår fantasien og fiksjonen. Det har skjedd nå, og nå faller mange, mange påstander på steingrunn. Også statsministerens.

For selv om Erna Solberg sa at hun ikke liker spekulasjoner, så sa hun faktisk også dette, den 13. mars: «Jeg tenker at de som har laget stykket må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker.»

Det Erna Solberg gjør, er å godta premisset om at truslene mot hennes justisminister og hans familie kommer som et resultat av dette teaterstykket.

På sett og vis har hun jo rett. Hvis det viser seg at Tor Mikkel Waras samboer har gjort det hun nå er beskyldt for, så kan dette teaterstykket ha utløst et sinne og en fortvilelse i henne som ikke har vært til å bære.

Hvis offentlig støtte skal styres av politisk tilhørighet, da har ytringsfriheten gått på en skikkelig smell.

En slik reaksjon på et teaterstykke skal teatret ta på alvor. Det kan og bør diskuteres. Gjerne med politikere på plass. Men da må man iallfall først ha sett stykket det er snakk om. Og så bør Erna Solberg takke ja til å diskutere prinsippene om kunstnerisk frihet og sin egen regjeringsplattform når dagene igjen blir mindre emosjonelle.

For regjeringen Solberg har også et kapittel om kultur i sin plattform, signert av Frp, V, H og KrF. Der står det: «Kunst og kultur (…) skal bygge på ytringsfrihet og toleranse. (…) Kulturen skal være fri.» Og det betyr ganske enkelt at politikere skal holde seg langt unna å mene noe om kunstneriske valg.

Der har Erna Solberg sviktet sin egen plattform. I stedet for å forsvare det frie ord, kunne det virke som om hun har lyttet til dem som har ønsket å stoppe en teateroppsetning nesten ingen har sett.

Frp mener Oslo kommune bør kutte støtten til teatret. Frp’s Christian Tybring-Gjedde sa til NRK at «Det er i alle fall nærliggende å tro at dette kan knyttes til teaterforestillingen hvor man lå ute i buskene og filmet boligen til justisministeren og andre.» Han skrev på Facebook at teatret legitimerer «sitt hat mot nordmenn», og at «de som står opp for Norge og advarer mot islamsk fascisme skal tvinges til taushet under et dekke av kunstnerisk frihet».

Det skjer av og til at virkeligheten langt overgår fantasien og fiksjonen.

Sylvi Listhaug tok i går bort sitt Facebook-innlegg der hun konkluderte med at «teaterstykket kan være grunnen til at Wara og familien hans utsettes for hærverk, trusselbrev, bilbrann og ikke kan føle seg trygg i sitt eget hjem».

Carl I. Hagen anmeldte politiet for ikke å ha tatt Bertheussens anmeldelse på alvor.

Men for å mene alt dette, må man i det minste håpe de har sett forestillingen først. Det fortjener et teaterteam som har mottatt svært alvorlige trusler etter det politiske bråket tok av.

Ways of seeing er politisk teater. Det er lov i Norge. Den stiller spørsmål om økende rasisme og overvåking. Det er ingen aggressiv og sint forestilling. Mer undrende og spørrende enn konkluderende. Den er også problematisk, fordi den viser hus og hjem – på samme måte som google gjør det – men den kobler hjemmene til det de påstår er et rasistisk nettverk.

Slik det nå ser ut, tok Erna Solberg feil.

Det kan man godt være kritisk til. Men først når man har sett forestillingen.

Norge er fullt av frie teatergrupper. Små og store. De får penger fra billettinntekter, kommuner, fylker og stat. Det er ingen rik gjeng, men de har et uslitelig pågangsmot for å vekke latter, gråt, ettertanke og noen ganger sinne og rystelser også.

Det aller viktigste for disse gruppene er at Erna Solberg også er deres statsminister. For hvis offentlig støtte skal styres av politisk tilhørighet, da har ytringsfriheten gått på en skikkelig smell.

Et unnskyld i denne saken ville det være en skikkelig statsminister-schwung over. Erna Solberg er altså ikke bare statsminister for dem hun liker og dem hun regjerer sammen med.

Hun er også statsminister for kulturen og frie ytringer her til lands.