Agnes Moxnes er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
I Kristiansand krangles det om lønna til den nytilsatte kunstdirektøren ved Sørlandets Kunstmuseum. Det krangles om kompetansen hans, og om ordene han bruker når han snakker om museet som turistdestinasjon.
Men tenk hvis den nye direktøren – Reidar Fuglestad – blir en heidundrende suksess?
Min første tanke var: Hvis man først har kjedet seg på et museum – så går man ikke engang til.
For det finnes en del trøtte museer. Museer der bilder og skulpturer og historiske artefakter står på nøyaktig samme sted – fra det ene året til det andre. Permanent – for å si det sånn. Ta f. eks Kulturhistorisk museum i Oslo.
Det er som om det museet avgikk med døden for ca. 30 år siden. Jo da, treskurd, nydelige filigransarbeid, interessante viking-økser og hjelmer er imponerende, men hovedetasjen i museet er mer et mausoleum enn et museum.
To saker denne måneden fikk meg til å tenke på museer, og hvor sjelden vi krever av dem at de skal være oppdaterte og tiltrekkende.
Det ene er skepsisen til den nye kunstdirektøren på Sørlandet.
Reidar Fuglestad kommer nemlig fra Dyreparken utenfor Kristiansand. Der har han vært i 17 år. Han har vært flink. Besøket til Dyreparken og Badeland har økt og økt. Nå selges over en million billette i åretr. Selv om han ikke visste stort om dyr da han begynte, så har han skjønt seg på tiden han lever i.
Det er i grunnen det et kunstmuseum trenger også. Selvfølgelig må man ha stor faglig dyktighet, men kombinert med evnen til å se hva som rører seg her og nå. Du kan være en skinnende kunstteoretiker – men mangle kunsten å lede.
Da Berlinerfilharmonikerne besøkte Røros i fjor vår, ble Simon Rattle spurt om hva han tenker når han for tusende gang dirigerer Beethoven. Han svarte: – All musikk må alltid spilles som om det er samtidsmusikk.
Sånn bør det være med museene også.
En annen nyhet kom fra Paris, New York og fra Storbritannia. Besøkene på museene går ned, for første gang på lang tid. Årsaksforholdene er selvfølgelig komplekse. I Paris kan det forklares med turisters frykt for terror, men i London og New York må man søke andre forklaringer. En av dem er museenes evne til å få den nye generasjonen inn på museet. Det er blant de unge besøkstallene faller raskest.
Og jeg tenker at de ungdommene som nå skal overta ansvaret for at museer og gallerier også i fremtiden skal være meningsfulle, er sultne på informasjon, og så er de digitale i hodene sine.
De aksepterer ikke uten videre at noen legger et analogt løp for dem. De kommer til å protestere på et museum der ting henger på rad og rekke – med en liten lapp ved siden av hvert bilde der det står Modigliani eller Braque.
Men hvem vet hvem det er? Jo, de innforståtte. De som har tråkket i de samme museene år ut og år inn. De som blir engstelig når fargen på museumsveggene endres, eller når noen foreslår at man kan vise Munchs malerier uten forgylte rammer. Museumspolitiet må akseptere at det er en kunst å gjøre kunst og historie viktig også for nye brukere.
Det er den kunsten som er utfordringen for den nye direktøren ved Sørlandske Kunstmuseum.
HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
