Det siste halvåret har jeg vært på to konserter. Det er færre enn jeg pleier, og det samme irriterer meg hver eneste konsert. Irritasjonen oppstår fordi nordmenns folkeskikk på konserter er i fritt fall.
Mange ser ut til å ha glemt helt grunnleggende respekt for både artistene på scenen og medkonsertgjengere.
Telefonbruk har blitt en uunngåelig forstyrrelse, med lysskjermene som flimrer som stjerner i mørket, med full lysstyrke midt i fleisen på de bak. Det er som om noen tror de har kjøpt billett til en mobilskjermfest.
Som en irriterende mygg som suser rundt deg når du skal sove, var det ei like irriterende dame rett foran meg på Kaizers-konserten. Hun sjekket jobbmail, Tinder og la ut ALT på storyen.
Hva er det egentlig du håper å oppnå ved å se på jobbmailen din midt i en konsert? Har du en slags multitaskingmesterplan, eller er det bare en dårlig vane som har sneket seg inn? Er det så viktig at Tom på kontoret får svar på om du kan delta på møtet om to uker en fredagskveld?
Da jeg også sa høflig ifra til deg om at skjermen din var ganske forstyrrende, ble du sint og blodig fornærmet.
På Trygve Skaugs nydelige kirkekonsert var det også noen herlige eksemplarer. Først fikk vi mannen som bare måtte filme litt for Facebook-vennene sine (med full blits). Glem å nyte konserten. Gunhild som du ikke har sett siden barneskolen i ´74 må få med seg dette.
En kvinne holdt mobilen høyt opp og filmet halve konserten midt i synsfeltet mitt -og andres. Nydelig (og godt gjort, gitt at konserten var nesten to timer lang).
Hva er målet med å filme hvert øyeblikk av konserten? Er det muligens en strategi for å bygge opp en personlig musikkvideokolleksjon der uskarpe klipp og publikumshoder er hovedstjernene?
Er det for å imponere venner, familie eller Tinder-dater med en uendelig samling av dårlige konsertopptak, og vise at du er «kulturelt engasjert»?
Eller er det kanskje for å erstatte Netflix med en egenprodusert «Konsertflix» – fordi ingenting slår å se på små, uskarpe klipp av en artist du knapt kan identifisere.
Uansett motivasjon, det er klart at å filme halve konserten på mobilen er en kunstform i seg selv – en kunstform som flere opplever å mestre uten å innse at de ikke mestrer noe i det hele tatt.
Er det virkelig nødvendig å dokumentere hvert øyeblikk av konserten, selv om det betyr at andre må lide under blendende lysglimt? Og viktigst av alt, blir ikke opplevelsen redusert når du ser på konserten gjennom skjermen din i stedet for å være i øyeblikket?
Mobilskjermene blir små, selvlysende magnetfelt som ufrivillig trekker blikkene til folk vekk fra scenen.
Kanskje vi alle bør revurdere våre mobilopptaksambisjoner, og innse at å nyte konsertopplevelsen der og da, i øyeblikket, er den mest autentiske og minneverdige opplevelsen.
ChatGPT kom med følgende løsning:
«Introduser en applaus-app som belønner publikummere for å være til stede og engasjerte under konserten. Jo færre ganger de sjekker jobbmail, Tinder, kamera o.l., desto mer konsert-karma-poeng tjener de. Man kan for eksempel få byttet ut poengene i merch e.l.»
Det er uansett på høy tid å minne hverandre om at vi deler konsertopplevelsen. La oss legge telefonene bort, unngå forstyrrende blitslys, og vise respekt både for artistene og våre medpublikummere.
Eller kanskje Kari Nessa Nordtun må på banen med et skjermforbud for oss voksne også?
