Det skjer altfor ofte at forskningsresultater som formidles i mediene gir et misvisende bilde av et saksforhold.
Noen ganger ligger ansvaret hos forskerne selv. Andre ganger er det mediene som misforstår eller i verste fall feiltolker resultatene for å gjøre en historie mer oppsiktsvekkende enn det er saklig grunnlag for.
Spesielt uheldig er det når den feiltolkingen gjør at en sak oppleves mer negativt enn det er grunnlag for, slik FAFO-undersøkelsen som ble presentert i NRK 20. mai er et eksempel på.
Fra Nyhetsmorgen til Kveldsnytt var oppslaget at «25 prosent i norsk undersøking: Nokre menneskerasar er meir intelligente enn andre».
Reagerte sterkt på «rasisme»
Dette skapte sterke reaksjoner. En ung kvinne som ble intervjuet ble trist av at én av fire nordmenn mener at hun er mindre intelligent enn dem bare fordi huden hennes er mørk.
Andre ble opprørte. Likestillings- og diskrimineringsombudet Hanne Bjurstrøm kalte resultatet «kvalmende alvorlig», mens Marie Simonsen skrev i Dagbladet at «25 prosent støtter opp om raseteorier som skolen burde ha lært dem er grovt rasistisk».
Men gir egentlig FAFO-undersøkelsen grunn til slike reaksjoner? Svaret er at det vet vi ikke. Til min overraskelse har en valgt en spørsmålsform som gjør det vanskelig å si sikkert hva resultatene forteller, nemlig en påstand en skal si seg enig eller uenig i: «Jeg tror noen ‘menneskeraser’ rett og slett er smartere enn andre».
Ja-siing
Problemet med denne spørsmålsformen er det som kalles «ja-siing», at noen av de som ikke har noen klar mening om det påstanden gjelder, likevel sier seg enig i stedet for å svare «vet ikke».
Fenomenet er grundig dokumentert i en rekke undersøkelser (se kapitel 12 i min bok Mål og mening). Det kunne vært avdekket dersom FAFO-undersøkelsen også hadde brukt påstander med motsatt innhold, og de gav et helt annet inntrykk av opinionen. Men her er alle påstandene negativt formulert i forhold til innvandrere.
Jeg kontaktet NRK om dette problemet om formiddagen 20. mai. Om kvelden dagen etter ble innvendingen om ja-siing gjengitt i et intervju publisert på nrk.no, og umiddelbart imøtegått av FAFO-forskeren.
Hun viste til at det bare er to prosent som er enig i en annen påstand («Synshemmede, hørselshemmede og andre med tilsvarende funksjonsnedsettelser har ikke noe på arbeidsmarkedet å gjøre»), og fortsatte:
«Hvis Helleviks påstand hadde vært riktig om at noen alltid sier seg enige uansett, så skulle det vært ganske mange som sa seg enige i også dette spørsmålet. Men det er det ikke. Og det er de samme folkene som har fått begge spørsmålene. Så dette er jo folk som tydeligvis klarer å si ifra om at de er uenige.»
Avslørende
Svaret avslører en mangel på kunnskap om hva ja-siing er, som kanskje kan forklare hvorfor en valgte denne uheldige spørsmålsformen.
Ja-siing innebærer ikke at respondenter sier seg enig i enhver påstand uansett innhold. Det er når påstanden gjelder noe de intervjuede ikke har vært opptatt av eller har særlig kjennskap til, at mange sier seg enige selv om de mangler en klar oppfatning. Omfanget vil derfor variere fra sak til sak. Påstanden om raseforskjeller i intelligens rommer flere uklarheter som innebærer mulighet for en betydelig forekomst av ja-siing.
Spørsmålsformuleringen gir heller ikke grunnlag for å tolke resultatet som uttrykk for en negativ oppfatning om en bestemt gruppe, for eksempel personer med mørk hudfarge. Når en spør om noen raser er smartere enn andre, kan en ikke uten videre tolke et enig-svar som uttrykk for at medlemmer av en annen gruppe anses som mindre intelligente.
At det forekommer positive fordommer viser for eksempel Holocaustsenterets undersøkelse om antisemittisme, der 10-15 prosent sier at det stemmer med deres oppfatning at jøder som folkeslag er mer intelligente eller kunstnerisk begavet enn andre.
Mediene har et ansvar
Det er viktig at mediene stiller seg kritisk til forskning de skal formidle, ikke minst gjelder dette resultater fra intervjuforskning.
I den aktuelle saken var den gjennomgående vinklingen hos NRK at resultatene avslørte uheldige «rasistiske» holdninger. Som når det står på nrk.no 20. mai: «Undersøkinga viser også at det er særleg negative haldningar til kvinner som brukar hijab, og ifølgje forskarane viser rapporten at det er stor aksept for å diskriminere denne gruppa (min utheving). 35 prosent seier seg heilt eller delvis einige i påstanden: Ei kvinne som går med hijab kan ikkje vente å bli behandla likt som andre kvinner».
Her har vi i tillegg til ja-siing det problemet at påstanden kan oppfattes på to ulike måter. Gir den intervjuede uttrykk for sin egen holdning til hvordan kvinnene bør behandles, eller er det oppfatningen hun eller han har om hvordan andre vil reagere som måles? Svaret tolkes uten videre som det første, noe en ikke trenger spesielle metodekunnskaper for å innse at kan være feil.
Må sikre kvaliteten bedre
Jeg har tidligere noen ganger skrevet innlegg for å korrigere misvisende medioppslag, men først og fremst har jeg brukt dem i undervisningen til å illustrere nytten av å kunne forskningsmetode.
Denne gangen ville jeg prøve å påvirke hvordan FAFO-undersøkelsen ble presentert i NRK underveis, ved å ta kontakt og sende epost til den aktuelle journalisten. Men dette fikk ingen innvirkning på hvordan saken ble framstilt videre utover den 20.mai, i Dagsnytt 18, Dagsrevyen eller Kveldsnytt. Det var som nevnt først neste kveld at synspunktene kom fram i et intervju på nrk.no. Der er senere flere kritiske innvendinger blitt referert eller henvist til, og forskeren har tatt selvkritikk.
Kanskje var det for fristende å holde fast på den «sensasjonsskapende» vinklingen - hver fjerde nordmann rasist - den første dagen. Men tatt i betraktning sakens karakter, ikke minst det negative inntrykket minoriteter kunne få av majoritetens oppfatning om dem, burde en gjort mer for å få fram usikkerheten som knyttet seg til resultatene.
Her bør en diskutere hvordan en i framtida skal få til en bedre kvalitetssikring før en forskningsnyhet formidles.
