NRK Meny
Kronikk

Min hijabbruk er et avsluttet kapittel

Men jeg kommer fortsatt til å kjempe for retten til å bære hodeplagget.

Laial Ayoub

«Jeg har alltid kjempet, og kommer alltid til å kjempe, for at kvinner selv skal velge sine klær, og for retten til å bære hijab på lik linje som retten til å gå uten», skriver Laial Ayoub

Foto: Privat

I flere år har hijabene mine ligget i den øverste hylla i klesskapet mitt. Hver gang jeg åpner skapet, er hijabene det første jeg ser. Jeg har ikke hatt hjerte til å kvitte meg med disse.

For selv om jeg ikke bruker hijab lenger, så har hijab vært en stor del av livet mitt i mange år. Jeg har båret den med stolthet, og hijabene har betydd mye for meg.

I den første perioden etter at jeg tok av meg hijaben, var jeg redd for å angre. Jeg var bekymret for reaksjonene jeg kom til å få, og ville ha hijabene liggende i skapet som en slags trygghet jeg kunne falle tilbake til, i tilfelle noe skjedde.

Det var som en slags komfortsone for meg i og med at jeg gikk med hijab i over 20 år.

Overgangen var stor, selv om det føltes 100 prosent riktig. Det var uvanlig for meg å stå opp før jobb for å fikse håret istedenfor å bare ha det i strikk og dekke over det. Jeg brukte mye tid på å sette opp hijabene og pynte de. Det som er normalt for andre kvinner, var vanskelig for meg å få til i starten, men det var samtidig noe jeg gledet meg over.

Jeg har båret den med stolthet, og hijabene har betydd mye for meg.

Da jeg tok av hijaben, snakket jeg med min arbeidsgiver og sa at jeg skulle komme på jobb uten, og at jeg ikke ønsket spørsmål rundt dette fra mine kolleger. Arbeidsgiveren min ga beskjeden videre, og det føltes bra å være på jobb uten å måtte forklare meg til alle, selv om jeg så spørsmålstegn i manges øyne.

Nå, seks måneder senere, sitter jeg og undrer på hva det var jeg tenkte på. Hvorfor var jeg så bekymret og redd? Hår er normalt, og det å gå uten hijab er det eneste riktige for meg per nå.

I går satt jeg og tenkte litt mens jeg ryddet i skapet og kom frem til at jeg i dag trives godt uten hijab og at jeg ikke har tanker om å bruke det igjen, i hvert fall ikke i nær framtid. Jeg har det bra uten, og hijabperioden er et kapittel jeg nå har avsluttet.

Så hvorfor tok jeg vare på dem? Andre kvinner som bruker hijab kan bruke disse hijabene i istedenfor. Så nå har jeg bestemte jeg meg for å selge alle sammen.

Da jeg gikk med hijab, følte jeg at det var en viktig del av det å være muslim. I utgangspunktet brukte jeg hijab som barn fordi jeg følte at det ville føre til et sterkere bånd mellom meg og Gud.

Hår er normalt, og det å gå uten hijab er det eneste riktige for meg per nå.

Familiesituasjonen hjemme var turbulent og jeg trengte Gud i livet mitt. Jeg trengte noen å henvende meg til når livet føltes vanskelig. Jeg leste veldig mye om islam og kom hjem til min mor med beskjed om at jeg ville bruke hijab. Dette var i en alder av 11 år. Fra og med da følte jeg at hijaben var en stor og viktig del av min tro.

Da jeg i februar i år valgte å ta av meg hijaben, føltes det som om jeg sviktet meg selv og min tro. Jeg forhørte meg med flere venninner og fikk gode råd, men avgjørelsen måtte jeg ta selv. Noen støttet meg, andre bare forsvant. Til slutt gjorde jeg det og overgangen var mye enklere enn forventet.

Jeg kan nå trygt si at det å ta av seg hijaben ikke har påvirket livet mitt på negativ måte. Det har ikke gjort meg mindre religiøs heller. Tvert imot har jeg fått en indre ro, på samme måte som jeg fikk ro da jeg brukte hijab som 11-åring. Hijab føltes riktig på den tiden, og det å gå uten føles riktig nå.

Likevel er det ikke slik at jeg har blitt imot hijab. Jeg har alltid kjempet, og kommer alltid til å kjempe, for at kvinner selv skal velge sine klær, og for retten til å bære hijab på lik linje som retten til å gå uten. Den eneste forskjellen er at jeg nå gjør det uten å dekke håret.

Jeg kan nå trygt si at det å ta av seg hijaben ikke har påvirket livet mitt på negativ måte.

Jeg har innsett at hijab ikke er en obligatorisk del av min tro. Jeg har innsett at Guden jeg tror på er barmhjertig nok til å akseptere meg slik jeg er, og at min tro ikke blir sterkere eller annerledes om jeg dekker meg til.

Jeg har nå funnet min plass og den riktige måten å praktisere min tro. Jeg respekterer alle religioner, respekterer alle mennesker (troende og ikke troende), og som feminist heier jeg på og respekterer alle kvinner og deres valg av klær.

Det å bruke hijab eller ikke bruke hijab er ikke en avgjørelse noen kan ta på vegne av andre. Det er noe en kvinne selv må kjenne og føle på. Derfor synes jeg at forbud mot hijab og tvang av hijabbruk ikke skal aksepteres. Det eneste riktige er at voksne kvinner selv skal få lov til å velge det som føles riktig for dem.

I offentlige debatter leser jeg at hijab ikke bør ha plass i Norge, og dette er jeg sterkt imot!

Hijaben føltes som det eneste riktige for meg i mange år, og jeg hadde mistet en stor del av meg selv om jeg hadde blitt tvunget til å gå uten. På lik linje som jeg nå føler at det å gå uten hijab er det eneste riktige, og om noen hadde tvunget den på meg nå så hadde jeg følt meg krenket.

Jeg gir derfor mine hijaber til en ny eier som selv har valgt å dekke håret sitt, og trives med det.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter