Kronikk

Mens vi venter på neste takeoff

Det er snart bare offentlig sektor som kan streike på ordentlig og få støtte i folket. Andre blir overlatt til en globalisert, forjævligfisert verden.

Bjørn Kjos

Vant Norwegian-sjef Bjørn Kjos folkets sympati fordi det er vanskelig å motstå den bestefarsaktige mannen som har humret seg til suksess?

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

I en spørreundersøkelse gjennomført etter Norwegian-streiken, svarte flere at de hadde sympati med Bjørn Kjos enn med de streikende pilotene. Jeg fikk spørsmål om dette handlet om at Norwegian hadde den beste retorikken? Førte flykapteinenes fine uniformer til svekket omdømme? Jeg tror det handler om noe annet:

Mye tyder på at AKP-erne på 70-tallet fikk rett, liksom. De ropte et varsku om «bruttaliseringa» av arbeidslivet og den generelle forjævligfiseringa.

Grenseløst under og over vann

På åttitallet ba sjøfolkene om en ordning som kunne sikre dem arbeidsplasser i en skipsindustri som søkte mot andre havner og andre ansatte enn de norske. Rederne hevdet at de ble drevet ut av sine markeder som ikke kunne se grenser verken på eller under vann – og hentet sjøfolk der de var billigst.

Ganske enkel matte og en grenseløs industri gjorde det lett å forstå at filippinere, til en fjerdedel av lønna, var mer fristende. Det eneste som hindret dem, var at skipene var registrert i Norge. Da var turen kort til en annen havn og et annet flagg.

Vi heier på norske redere med filippinsk mannskap og norske kapteiner, vi ikler oss t-skjorter og dresser fra Bangladesh.

Kjell Terje Ringdal, førstelektor i retorikk

Da våknet norske myndigheter, forholdt seg aktivt og konstruktivt til en verden i endring og laget det såkalte NIS-registeret. Dette gjorde det mulig for rederen å beholde det norske flagget, ansette sjøfolk på det lønnsnivå de var vant til hjemmefra. Og beholde de norske sjøfolkene som fortsatt var attraktive.

De billige landene

Andre eksempler på en verden i endring, er utviklingen i norsk klesproduksjon. Salhus Tricotagefabrik og andre klesfabrikker i Norge har sett at norske T-skjorter heller blir produsert i Kina, Inda og Bangladesh. Min barndoms bys stolthet, Sandefjord skofabrikk, måtte legge ned, mens Jahre flagget ut.

Her har altså norske arbeidsplasser føket ut til fordel for de billige landene. Vi liker det ikke hele tiden, men vi ser ut til å kjøpe klær og sko derfra likevel, IKEA-møbler, likeså – og stadig billigere flyreiser.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Den nye verden

Selv om det er barnearbeid, underbetaling og håpløse arbeidsvilkår, så ruller dette videre. Ikke minst fordi vi alle blir sugd inn i den nye sammenvevde verden som forandrer seg og oss. Vi heier på norske redere med filippinsk mannskap og norske kapteiner, vi ikler oss T-skjorter og dresser fra Bangladesh. Og vi kjøper IKEA-møbler som er produsert i land bare Fremtiden i våre hender bryr seg om.

Nå er det snart bare offentlig sektor som kan streike på liksom-ordentlig.

Kjell Terje Ringdal, førstelektor i retorikk

Forleden hørte jeg den kostelige historien om NHO-sjef Finn Bergesen som fikk illsint besøk fra BMW-sjefen i forbindelse med streik på Hydro Aluminium. Fraktet inn med privatfly ga han Bergesen beskjed om å avslutte den pågående streiken umiddelbart. De hadde ikke tid til den slags i München. Delene fra Norge måtte straks innfinne seg. Bergesen forsøkte seg med grunnkurs i trepartsamarbeidet, streikerett og den slags. Hvorpå vår strenge tysker freste: I am not interezted. Deliver! Og reiste hjem i flyet sitt.

Globaliseringen

Selv klubbfotballen, som tidligere baserte seg på local lads, er nå global – og Qatar og Østerrike er eksempler på at selv landslag er en flytende størrelse. De ber ganske enkelt gode håndballspillere fra hele verden om å skifte nasjonalitet.

LES OGSÅ: Her presses Kjos av kjendisøkonomen

Globaliseringen (gud, så lei jeg er av det ordet, egentlig) er kommet for å bli. Vi flyter grenseløst rundt som en bisverm, vi handler fritt over alle grenser, folk flyr, gjør business, jobber og flytter på seg uten at den nasjonalstaten de er registrert i, har den samme betydning som før.

De streikende

Nå er det snart bare offentlig sektor som kan streike på liksom-ordentlig. Uten at arbeidsgiver går konkurs eller at arbeidsplassene står i fare. Her kan man markere sitt standpunkt, gå til streik og tilsynelatende plage arbeidsgiver, som til og med sparer penger en stund. Mens det i realiteten er tredjeparten, skolebarna, foreldrene og brukerne av de offentlige tjenestene som lider noen dager. Helt til det blir tvungen lønnsnemnd.

Her har altså norske arbeidsplasser føket ut til fordel for de billige landene.

Kjell Terje Ringdal, førstelektor i retorikk

Førti år senere: Bjørn Kjos skaper et selskap som gir oss billige flybilletter. Til og med norske helter på halen. En folkehelt er skapt. Mens norsk levestandard tar av, går prisene inn for landing. Fantastisk, tenker vi, idet vi ikler oss en billig T-skjorte og setter kursen mot en varmende sol.

Den gode bestefaren?

Kjos vant altså kampen om opinionen etter Norwegian-streiken. Hvorfor, spør man kommunikasjons- og retorikkfolk som meg.

Hva var det han sa? Vant han fordi det er vanskelig å motstå den bestefarsaktige mannen som har humret seg til suksess? Eller fordi det slett ikke er lett å være verken industribygger i en verden som slår deg konkurs om du ikke er billigst. Eller fagforeningsledere som desperat formidler gyldige og i og for seg gode argumenter om lønn, forutsigbarhet og avtalefestede pensjoner. Til et folk som gjesper trett og venter på neste takeoff ut i verden. Som er så vond, brutal og for jævlig.