Jeg har fått uhelbredelig hjernekreft, såkalt glioblastom. Da jeg fikk diagnosen ble jeg redd. Veldig redd. Så ble jeg rammet av fatigue og jeg ble fortvilet.
Hvordan skulle jeg kunne nyte den tiden som var igjen når turen fra soverom til badet for å pusse tennene var alt jeg maktet? Derfor gikk jeg online.
Jeg ville finne andre menn som hadde det som meg. Som sleit. Som følte seg overveldet. Som sa «For noe drit!» Så jeg kunne få bekreftet at jeg ikke var den eneste som hadde det slik.
Så jeg kunne se at jeg ikke var aleine med frykten. Så vi kunne prate med hverandre. Støtte hverandre.
Hvor er mannegruppene?
Kreften truer helsa og ødelegger tilliten vi har til kroppen vår. Det er uskyldens undergang og starten på en alvorlig sorgprosess. Noen mister jobben. Andre tillatelsen til å kjøre bil. Noen blir pleietrengende. Men de har ingenting å klage på?
Ressurssenter for menn, Reform, har fått utført en forskningsartikkel som viser at menn ikke håndterer alvorlig sykdom like bra som kvinner.
At menn dør tidligere, ikke er synlige i mestringstilbudet. At menns naturlige reaksjon ofte er styrke og selvkontroll, som kan føre til underrapportering av symptomer.
Er det ikke en mulighet for at mange menn med kreft ikke har det så godt som det virker på utsiden, men lar være å si det høyt for å ikke skremme eller belaste sine nærmeste? At mange har ting de kunne klaget på, men velger å ikke gjøre det?
For meg gir det ikke mening.
Klager aldri
Et av utsagnene jeg hører oftest når det gjelder mannlige kreftpasienter er en variant av følgende: «Han er den modigste karen jeg noen gang har møtt. Til tross for alt som skjer, så klager han aldri.»
Som glioblastomapasient er jeg aktiv i internasjonale grupper for min diagnose i sosiale medier. Om du er fra Norge, Australia eller Montreal, menn som slåss mot en alvorlig kreftdiagnose har en ting til felles: For det meste er de er sterke nok til å pushe seg gjennom det. Sånn er det bare. I alle fall ifølge deres pårørende.
Menn snakker mindre om følelser enn kvinner, og mange menn synes det er greit å slippe. Men når en av tre får kreft blir det et problem.
Det finnes løsninger
Halvparten av alle som får kreft er menn, men hvor er gruppene der vi møtes og deler erfaringer og søker støtte?
Jeg føler at samfunnet i stor grad fortsatt forventer at menn alltid skal være tøffe. Ikke gråte. Tåle kriser. Denne forventningen er farlig.
Det jeg hadde ønsket var et mestringstilbud for menn, som menn faktisk hadde ønsket å bruke. Samtalegrupper som bygges sakte over tid slik at det oppstår tillit og respekt.
Det jeg hadde ønsket er screening av nylig diagnostiserte pasienter for å oppdage faresignalene på et tidlig tidspunkt. Faresignaler som håpløshet og oppgitthet. Vi må lete etter opplevelsen pasienten har av sin egen situasjon.
Ingen er sterk alltid
Jeg ser på kreft som en storm, mektig nok til å knekke et eiketre. Jeg ser ikke meningen med å stå i veien for en storm når den blåser på det verste. Jeg bøyer meg for kraften og lar den passere, for å kunne stå opp igjen på nytt når vinden letter.
Kreft tar fra oss kontroll og pusher mange menn ut i et fritt fall. Det var derfor jeg begynte å skrive ned min krefthistorie. For å få tilbake kontrollen.
I boken «Menn som gråter» forteller jeg min historie. Er det ikke litt rart å være så åpen? Jeg legger fram angsten. Usikkerheten. Sårbarheten. Jo, det er kanskje det. Men det finnes en veldig god grunn for det.
Ingen kan være sterk alltid. Jo lengre vi pusher oss mot stormen uten å lette på presset, jo større er faren for å knekke. Jeg ønsker meg et samfunn der en mann kan gråte og der vi snakker åpent om utfordringene vi har.
