Kronikk

Medisinen mot ekstremisme

Jeg kjenner noen av de norske kvinnene som reiste til Syria. Dette må vi gjøre om de kommer tilbake.

Displaced Syrian women queue at the Internally Displaced Persons (

Det henger ikke på greip at vi henter hvite menn hjem fra Kongo, og lar de mørkhudede ekstremistene klare seg selv, skriver kronikkforfatteren. Bilder viser kvinner i al-Hol-leiren i Syria, der også flere norske kvinner og barn befinner seg.

Foto: Fadel Senna / AFP

Å bringe radikaliserte mennesker tilbake til storsamfunnet er en vanskelig oppgave. Nå har fem barn av IS-krigere ankommet Norge, mens fire kvinner med norsk statsborgerskap og deres til sammen seks barn sitter fastlåst i al-Hol.

Noen av disse kjenner jeg.

Jeg har arbeidet med forebyggende arbeid i Bærum siden 1990, og har sett hvordan ekstremisme kan utvikle seg på nært hold.

Dette arbeidet er essensielt, men vi må også ta stilling til hva som skal skje med norske kvinner og barn i Syria. Flere mener at disse ikke hører hjemme i Norge, og at de skal nektes hjelp for å komme tilbake.

Hvite og brune nordmenn

Ser man på denne saken fra mange norske innvandreres perspektiv, henger det ikke på greip at vi henter hvite menn hjem fra Kongo, og lar de mørke ekstremistene klare seg selv. Selv om UD påstår at sakene ikke er sammenlignbare, vekkes en følelse av at det finnes to typer nordmenn: De hvite som har fulle rettigheter, og de brune som bare nesten er norske.

Man får følelsen av at det finnes to typer nordmenn: hvite og brune.

Dette er følelser som oppstår når lederne våre viser nøling og beslutningsvegring.

Jeg mener det er selvsagt at alle norske statsborgere i utlandet skal få hjelp. De som har deltatt i fremmedkrig må straffes i henhold til norske lover, men på sikt oppstår de viktigste spørsmålet:

Hvordan skal vi hjelpe dem tilbake til storsamfunnet? Og hva kan vi gjøre for å forhindre radikalisering av barna deres, og andre sårbare ungdommer?

Hva vi må gjøre

Først og fremst må vi være klinkende klare på at vi tar oss av våre egne, selv når de har gått svært langt bort fra oss.

Dette er en vanskelig øvelse. Så vanskelig at vi ofte unngår å ta viktige valg i redsel for å gjøre noe upopulært eller feil.

Det verste vi kan gjøre er å ikke gjøre noe.

Men det verste vi kan gjøre er å ikke gjøre noe, fordi vi frykter at de vi prøver å rehabilitere kan være farlige for oss. Da blir de det vil gjør dem til. Skal vi lykkes må vi enes om at dette var umodne barn som ble påvirket av et propagandaapparat som hjernevasket dem til å ta forferdelige valg.

Ansvar for inkludering

Gjennom min jobb med barn og unge i Bærum kommune har jeg vært tett på mange radikaliserte ungdommer. Det viktigste jeg har lært er at man må jobbe helhetlig og systematisk for å sikre en positiv utvikling. Med dette mener jeg at man må se på miljø, holdninger, helsevern, ressurser, familie, venner og kvalifikasjoner i et helhetlig perspektiv.

Med miljø mener jeg at vi må være strenge mot hatpredikanter – religiøse ledere som sprer hat og frykt. De kan ikke slippe til med sitt budskap under beskyttelse av ytringsfriheten.

Hatpredikanter må ikke slippe til under beskyttelse av ytringsfriheten.

Vi må også huske på hvilken viktig ressurs familier er i en deradikaliseringsprosess. God dialog med familien, innvandrerorganisasjoner og moskéer kan hjelpe oss på rett vei.

Altfor ofte forsvinner disse stemmene i samfunnsdebatten, men disse er svært viktige ressurser å spille på lag med. Barn skal møte de samme verdinormene uansett hvor i samfunnet de beveger seg, enten det er på skolen, i moskéen, eller hjemme.

Det er også vesentlig å ha et tett samarbeid med næringslivet. Å ha jobb gir en følelse av å være nyttig, og at man kan stå på egne ben. På arbeidsplassen møter man normalitet, kolleger, og sunne holdninger som gir livet nytt innhold.

Utenforskapets pris

Livene til nordmennene som dro til Syria var preget av utenforskap og fremmedgjøring som gjorde storsamfunnet irrelevant. For mange jenter var reisen til Syria også et valg som handlet om romantiske relasjoner som var forbudt blant deres egne i Norge.

I BBC kunne vi lese om en fortvilet mor som hadde mistet datteren sin til IS. «Kom tilbake kjære barn, vi savner deg og elsker deg», var budskapet hennes. Men budskapet kom for sent. Flere foreldre har ikke hatt kjennskap til hva som foregår utenfor husets fire vegger.

Våre barn skal vite at de er ønsket og elsket.

Mange av våre barn fikk aldri den oppmerksomheten de trengte fra foreldrene sine. Heller ingen andre i storsamfunnet ga dem kjærligheten de søkte.

Vi må ikke gjøre den samme feilen igjen. Våre barn skal vite at de er ønsket og elsket gjennom hele oppveksten.

Det er den billigste medisinen mot ekstremisme.