Kronikk

IS og våre barn

Norske myndigheter bør hjelpe fremmedkrigere, deres koner og barn til Norge, akkurat som de har hjulpet Joshua French.

Samira og sønnen

Er det slik at IS-barna er mindre verdt og dermed fortjener mindre statsborgerlig oppfølging fordi deres foreldre har begått lovbrudd knyttet til terrorisme? Spør kronikkforfatteren. Bilde viser 22 år gamle svenske Samira og hennes sønn, som sitter i interneringsleir med norske kvinner og barn.

Foto: Mohammed Alayobi/Eirik Veum / NRK

Erna Solbergs og UDs beslutning om ikke aktivt hente hjem fremmedkrigere med norsk statsborgerskap er uklokt, prinsippløst og klart brudd på blant annet barnekonvensjonen. Muligens mest alvorlig er at det på sikt truer Norges sikkerhet.

Ifølge PST er det rundt 30 fremmedkrigere og anslagsvis 40 barn med norsk statsborgerskap utenfor Norges grenser. Det enkleste og intuitivt behageligste ståstedet i dette spørsmålet er å la dem være der de er.

Jo lenger barna er under foreldrenes omsorg jo større er faren for at deres hat rettes mot Norge

De fleste vil til og med mene at de har seg selv å takke og at de fortjener den verst mulige livssituasjonen. Men en stat må tenke langsiktig og prinsipielt, det holder ikke med moralsk lettvekterposisjoner som den skisserte. Norge plikter å hjelpe barna.

Barna

Statsminister Erna Solberg uttalte nylig at barna av IS-krigerne må følges opp av hjelpeapparatet.

Det er vanskelig å skjønne hvorfor Solberg mener at denne oppfølgingen for barna ikke skal gjelde også utenfor landets grenser. Er det slik at disse barna er mindre norske og dermed fortjener mindre statsborgerlig oppfølging fordi deres foreldre har begått lovbrudd knyttet til terrorisme?

For omkring ti år tilbake ble det utvist en helt annen praksis av norske myndigheter. I den såkalte Bolivia-saken gjorde norsk UD og ambassaden i Buenos Aires aktiv innsats for å hente den daværende to år gamle datteren til en av de skyldige.

Er det slik at retningslinjene for å hjelpe norske statsborgere i utlandet har endret seg de siste ti årene? Dersom det ikke er tilfellet så er det ingen forskjell mellom den juridiske statusen til barna av fremmedkrigerne og andre barn hvis foreldre blir arrestert i utlandet på grunn av eksempelvis brudd på narkotikalovgivning.

Er det slik at disse barna er mindre norske og dermed fortjener mindre statsborgerlig oppfølging

Her har norske myndigheter lagt seg på en prinsippløs linje.

Og på samme måte som norske myndigheter hjalp drapsdømte Joshua French i Kongo tilbake til Norge, bør vi hjelpe norske fremmedkrigere og deres familie. Jeg støtter IS-kvinnen Aisha Shezadis far i at Norge må hjelpe henne og barnet hjem. Hun bør straffeforfølges i Norge og barnet som er norsk statsborger tas vare på. Slik vi behandler andre norske barn i utllandet som kan være i fare.

Rask respons er avgjørende

Jo tidligere disse barna blir hentet tilbake til Norge og får den hjelpen de trenger, jo bedre er mulighetene for at de skal kunne rehabiliteres.

På den annen side, jo lenger disse barna lever og er under foreldrenes omsorgsansvar jo større er faren for at deres hat kommer til å rette seg mot Norge – staten som ikke hjalp dem da de trengte det mest.

På en bisarr måte bekrefter norske myndigheters prinsippløse posisjon foreldrenes forvridde og virkelighetsløse verdensbilde.

Hva bør skje med barna?

En viktig del og første steg av oppfølgingsarbeidet må være, naturligvis med juridiske hjemler, å frata foreldrene omsorgsansvaret for barna – det er nettopp deres livsvalg som har forårsaket barnas situasjon.

Hvis retorikken om at også disse barna er våre barn er ærlig ment, så må vi ta ansvar for dem som samfunn. Kostnadsspørsmålet, som en del bruker i denne diskusjonen, er helt irrelevant.

Signaleffekten til andre radikaliserte om at de egentlig ikke hører til i det norske samfunnet er sterk

Det er svært få i Norge som ville argumentert med eksempelvis at barn med ulike funksjonshemninger skal velges bort fordi det eventuelt kommer til å koste samfunnet mer enn friske barn. Samme argumentasjon er gyldig her.

Foreldrene

Solberg har også uttalt at fremmedkrigerne kommer til å straffeforfølges når de kommer tilbake til Norge. Det er en riktig vei å gå. Men ved ikke å løfte en finger for å få disse fremmedkrigerne hjem, så begår den norske staten i alle fall to feiltrinn.

For det første tar de ikke sitt ansvar internasjonalt for at norske statsborgere har reist til et annet kontinent og gjort seg skyldig i til dels bestialske handlinger. Altså viser man ikke noen interesse for at rettferdighet skal finne sted av hensyn til ofrene for fremmedkrigernes handlinger.

For det andre bekrefter regjeringens posisjon de radikalisertes vrangforestillinger av at muslimer – etniske nordmenn så vel som de med innvandrerbakgrunn – behandles som annenrangs borgere.

Signaleffekten til andre radikaliserte om at de egentlig ikke hører til i det norske samfunnet er sterk og følgene uheldig på sikt.

Nye «tyskertøser»?

Nylig ba statsministeren om en sent, men velplassert unnskyldning til de såkalte tyskertøsene.

Forskjellene mellom «tyskertøsene» og fremmedkrigernes kvinner er til dels store, men det er visse paralleller mellom kvinnene som er ofre for kjærlighet til feil menn og/eller har reist ned som resultat av manipulasjon – og altså ikke hovedsakelig på grunn av ideologisk overbevisning.

Det er visse paralleller mellom IS-brudene og tyskerjentene.

Unnskyldningen til Solberg har lite for seg dersom feilbehandlingen gjentas overfor andre personer under andre og sammenliknbare omstendigheter.

Et annet poeng er at norske myndigheter den gangen fratok norske «tyskerjenter» statsborgerskapet og dermed stod relativt sett på tryggere grunn, juridisk, i sin slette behandling av dem. Relativt, fordi en ny statsborgerlov ble vedtatt med tilbakevirkende kraft.

I tilfellet fremmedkrigerne og deres barn så har man ikke engang denne tvilsomme lovhjemmelen å lene seg på. Solberg-regjeringens posisjon er dermed på enda mer vaklende grunn enn praksisen rett etter krigen.