Det er ingen hemmelighet at den amerikanske valgkampen har mer av det meste – penger, drama, makt og prakt. Nå har den også fått flere aktører, når Wikileaks plutselig har entret scenen.
Denne uken har jeg vært til stede på Demokratenes landsmøte i Philadelphia, der Hillary Clinton har trådd inn i historiebøkene etter å ha blitt nominert som første kvinnelige presidentkandidat i USA.
- LES OGSÅ: Wikileaks: Sanders forsøkt sabotert av eget parti og Wikileaks med ny lekkasje fra Det demokratiske partiet
Men det har ikke bare vært jubeltaler og historiske øyeblikk. Landsmøtet, og tiden som ledet opp til det, har også vært preget av motsetninger og konflikt. Høylytte protester kan kanskje forventes av meningsmotstandere, men denne uken har mange av Clintons egne partifeller gått i demonstrasjonstog mot henne.
En del av bakgrunnen er at Wikileaks nylig offentliggjorde flere tusen e-poster, som blant annet viser at Clinton-fløyen i partiet har jobbet aktivt for å motarbeide Bernie Sanders’ kampanje. Konsekvensene kunne blitt et splittet parti.
Vet ikke hvem som står bak
Wikileaks stiller oss overfor et stort dilemma. Gjennom dem har det internasjonale samfunnet blitt gjort oppmerksomt på en rekke tilfeller av systematisk maktmisbruk og urent politisk spill. Samtidig er Wikileaks’ natur slik at mediene ikke vet hvem som står bak lekkasjer fra politiske prosesser.
Varslerrollen er vanligvis anonym, og det er bra. Å dele sensitive opplysninger med omverdenen er en risikabel aktivitet. Men det kan være lett å glemme at Wikileaks kun sørger for råmaterialet.
Wikileaks er ikke bundet til en Vær Varsom-plakat eller annen form for journalistisk etikkerklæring. Derfor vet vi heller ikke om de forteller hele historien. Det å belyse alle sider av en sak, det objektive og habile, er iboende journalistiske egenskaper.
Journalister er eksperter på både kildevern og -kritikk. De er øvde i å sile nyttig, reell informasjon fra oppspinn og propaganda, og kan håndtere den relativt objektivt, samtidig som de skjermer menneskene de mottar opplysningene fra. Dette er derimot ingen krav i varsler-verdenen.
Med hvilken agenda?
Når informasjonen kommer direkte fra en ukjent varsler, og deles ubehandlet på nett, kan vi ikke vite med hvilken agenda. Handler det om å gi folk nødvendig informasjon, og om å granske makta kritisk? Eller er det noe annet?
Clinton-fløyens undergraving av motpartens kampanje er interessant i seg selv. Men det er nødvendig å spørre seg om noen har interesse av å spre denne informasjonen, og i så fall: hvem?
Ifølge New York Times mener amerikansk etterretning at det er sannsynlig at Russland står bak Demokratenes e-post-lekkasje. Kan man bruke Wikileaks som et verktøy for å vinne – eller få andre til å tape – et valg?
Kan sette varslervernet i fare
For det andre har vi en utfordring når det kommer til hvordan disse opplysningene behandles. Åpenhet og varsling er viktige idealer i et demokrati. Men ukritisk deling av alle former for informasjon kan også sette varslervernet, og i verste fall også demokratiet, i fare.
Trår man inn i en politisk rolle lik Clintons har man implisitt akseptert å bli sett i kortene. Men hva gjør avsløringer av typen Wikileaks med dem som bør beskyttes mot offentlighetens lys? Ironisk nok kan denne formen for megavarsling true de små varslerne, og dermed også kvalitetsjournalistikken.
For eksempel: Én av epostene som nylig ble offentliggjort, viser en samtale mellom Mark Paustenbach, visekommunikasjonsdirektør i Demokratene, og en journalist i den amerikanske avisa Politico. Journalisten har sendt en hel, men upublisert, artikkel om Hillary til Paustenbach for gjennomgang og endringer.
Dette er dårlig journalistisk etikette i USA, og sannsynligvis en fordel avisa ikke har tilbudt Bernies medarbeidere. Betydningen av e-posten er likevel større: dersom journalister kan risikere at kommunikasjonen deres offentliggjøres, er det ikke lenger trygt for varslere å kontakte dem. Terskelen for å si ifra når noe er galt, blir skyhøy.
Kan gjøre det vanskeligere for media
Vi kan ikke kreve at enkeltkilder skal behandle informasjon journalistisk. Vanligvis vil de gå gjennom en journalist, som i Panama Papers-saken. Men når et gigant-system som Wikileaks opererer, kan man stille spørsmål ved om ikke de også ville være tjent med en noe mer kritisk tilnærming.
Som forbrukere av informasjonen bør vi uansett ha et kritisk blikk. Frie medier er en nødvendig, demokratisk grunnstein. Det er deres jobb å avsløre maktmisbruk, feil og dobbeltmoral.
Wikileaks kan gjøre denne oppgaven vanskeligere. For skal du avsløre makta, bør det gjøres med en journalistisk vurdering. Det er alltid viktig å forstå hvem som står bak slike lekkasjer – det er ikke nok å vite hva lekkasjen går ut på.
De lekkede e-postene er ekte og problematiske, men det er likevel verdt å stille seg noen spørsmål rundt offentliggjøringen: Hvem står bak? Hvorfor nå? Og hvordan vil varslernettsteder prege valgkamp og journalistikk i fremtiden?
Det er et faktum at mange har interesser i den amerikanske valgkampen. Med Wikileaks har kanskje de mektigste nå fått et nytt verktøy for å påvirke politiske prosesser.
