Miljøpartiet de grønne (MDG) resirkulerer stadig en trestubbe brennmerket med garantien «De Grønne støtter aldri Frp i regjering». Samtidig insisterer de på at de ønsker å gå i regjering med Senterpartiet.
Det er ikke overraskende at Frp ikke er MDGs yndlingspartner, med Frp-ernes oljeentusiasme, generelle nedprioritering av miljø og aksept for interne klimaskeptikere.
Det er dermed desto mer underlig hvorfor MDG varmt omfavner Senterpartiet, som har omtrent samme oljepolitikk som Frp, er skeptiske til klimatiltak i forbindelse med mat og landbruk og tilsvarende positive til rovdyrjakt.
Når MDG forbanner det ene av landets to mest miljøfiendtlige partier og gjør kur til det andre, er det vanskelig å se noen politisk grunn til det.
Kanskje grunnen heller ligger et helt annet sted?
Sp lever MDGs drømmeliv
Ingen partikulturer står lenger fra hverandre enn MDG og Frp. Syklende og togkjørende ideal-MDG-ere som helst spiser vegansk, lever som i et annet land enn privatbiltilhengerne i Frp med sine grandiosapizzaer, harryhandel og jevnlige turer til Kanariøyene.
På tross av all sin miljøfiendtlige kjøttindustri og tendens til å massakrere utrydningstruede dyr, står den arketypiske senterpartist kulturelt mye nærmere MDG-erne.
Med nærhet til både naturen og selve jordsmonnet, lever Sp-ere livet som mange urbane MDG-ere ser som ideelt.
Det virker som om MDG-folk, med sin høye kulturelle kapital, mest av alt ikke klarer å forlike seg med den folkelige harrykulturen som preger Frp.
Forspilt makt
MDGs kulturelle fordommer får likevel store politiske konsekvenser.
De grønne liker å fremstille seg som Stortingets eneste reelle sentrumsparti. Deres totale avvisning av Frp viser derimot at dette slett ikke er tilfelle, siden enhver borgerlig regjering uten Frp per i dag er og blir en våt, grønn drøm.
MDG har spilt bort muligheten til å få en avgjørende rolle etter neste stortingsvalg dersom de skulle ende opp på vippen. Men partiet har allerede valgt side i regjeringsspørsmålet ved å avvise Frp kategorisk. Dermed ligger de uhyre mye dårligere an.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet vet at de vil kunne ta MDGs støtte for gitt, og at de fint kan overse de fleste kravene deres. Både Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har allerede avvist at de vil slippe MDG inn i en regjeringskoalisjon.
Om MDG derimot blir et virkelig sentrumsparti, kan deres makt bli formidabel. Hvis et sentrums-MDG ender på vippen mellom et rødgrønt og et borgerlig regjeringsalternativ – inkludert Sp og Frp – vil partiet kunne la de by over hverandre med miljø- og klimavennlige tiltak.
Lar fordommene styre
Frps år i regjering viser at de er like villige som Sp til å legge miljømotstand til side dersom de får uttelling på andre områder.
MDG, som allerede er rede til å samarbeide med miljøverstingene i Sp, burde følgelig være like så klare til å samarbeide med Frp, med det mål at klima og miljø skal gå foran alt.
I stedet lar MDG kulturelle fordommer komme i veien for sin egen vei til makten og det som burde være viktigst for oss alle, nemlig at miljø- og klimapolitikken deres får gjennomslag.
På tide å omfavne harrykulturen?
MDG er partiet som fronter alle de viktigste politiske sakene i dagens samfunn. De burde ha gjort det strålende på alle meningsmålinger.
Men kanskje er det nettopp skepsisen deres til den folkelige harrykulturen, demonstrert gjennom den totale avvisningen av Frp, som hindrer dem i å endelig rykke opp fra sperregrensen?
Kanskje trenger MDG å vise enda litt tydeligere at selv om sykkel, tog og vegetarmat er best, er det uendelig mye som kan gjøres for miljøet uten å ekskludere all bilbruk, alt kjøtt og en flytur en sjelden gang.
Ikke minst kunne de understreke at en tur til turistgettoen på Gran Canaria, faktisk er bedre miljømessig enn en dobbel så lang flyreise til en øko-resort på Sri Lanka.
Det er mange aspekter ved harrykulturen som ikke er spesielt miljøskadelige.
Hvorfor bare ikke omfavne dette, MDG?
Kanskje det er det som skal til for å få flere til å skjønne at MDGs politikk faktisk er den som er aller best for folk flest.
