Jeg hadde ikke kjennskap til annet enn at Ulrikke hadde hatt spiseforstyrrelser, og jeg ante ikke hvor ekstremt rammet hun hadde vært. Umiddelbart følte jeg sympati, og var enig i det hun skrev, selvfølgelig.
Fellesskapets aksept
Sosiale medier, blogger og Youtube er overfylt av slanke, vakre, lykkelige mennesker. Disse menneskene bruker sin posisjon til å reklamere for produkter som de hevder kan gjøre andre like slanke, vakre og lykkelige. Bak dem igjen står sponsorer og kommersielle krefter, som utnytter de unges popularitet for å få solgt produktene sine.
Jeg er sikker på at de fleste som leste Ulrikkes kronikk er enig i det hun skriver. Selv om vi er neseopererte, løper ørten ganger rundt Sognsvann og/eller går på slankekuren til Fotballfrue, vet vi innerst inne at «det riktige» er å leve naturlig og sunt og akseptere den vi er og hvordan vi ser ut. Det blir vi fortalt av velutdannede forskere og politikere, og det er dette som er holdningen til prisvinnende «influencere». Alle som deler disse «riktige» meningen, får fellesskapets aksept. Da blir man en del av den store majoriteten, og det skaper trygghet.
Og dette fikk jeg bekreftet ved å lese kommentarfeltet under Ulrikkes kronikk. Det var nesten bare positive kommentarer, som også ga meg håp om et samfunn uten alt dette presset om å være penest, tynnest, flinkest.
Folk er forskjellig
Så leste jeg Sophie Elises svar til Ulrikkes kronikk. Det var velformulerte, kontroversielle meninger publisert på Norges mest betrodde kanal. I begynnelsen var jeg fortsatt påvirket av Ulrikkes kronikk, og ble ikke umiddelbart overbevist av Sophie Elises meninger. Selv om jeg støttet mye av det, for eksempel «vi må fokusere på hva som er rett, ikke hvem som har rett» og «Vi må ha forståelse for hverandres valg». Jepp, kan ikke argumentere mot det, men jeg ble likevel ikke overbevist. Ikke før i det andre siste avsnittet.
«Klarer du å møte deg selv som 15-åring med kjærlighet, tålmodighet og empati? Klarer du å respektere kampen vi alle kjemper? Er det plass til alle i din verden?»
Plutselig var jeg ikke ubetinget enig med Ulrikke lenger. For det ligger en sannhet i det Sophie Elise skriver, som er lett å overse. Det finnes mennesker som ut fra sin oppvekst og sine erfaringer, ikke kan forstå Ulrikke. De har en annen bakgrunn og kan ikke å identifiserer seg ikke med henne. Jeg tror mange ser på Ulrikke som en som har vært heldig i livet, alltid populær, selvsikker og utadvendt. Hun er en naturlig skjønnhet, med et utrolig engasjement og intellekt. Ulrikke Falch er et av Norges mest kjente navn nå, og uansett hvordan hun ser ut, liker folk henne. Det er mange som ikke deler hennes verden.
Sophie Elises verden
De deler derimot Sophie Elises verden. En verden hvor man kan være langt nede, føle seg ensom, mislykket og stygg. Når man er der og ser de naturlig vakre «forbildene» sine heie frem de såkalte sunne løsningene når det gjelder mat, helse, kropp og sjel, kan resultatet bli en følelse av enda mer ensomhet, og et enda dårligere selvbilde.
Mange tyr derfor til Sophie Elises løsninger om plastisk kirurgi som en utvei til et bedre liv. Hun kan de identifisere seg med. Hun har vært langt nede selv, vært gjennom operasjoner og korreksjoner fordi det føltes som den eneste realistiske løsningen. Sophie Elise er rosabloggeren som har silikon, restylan, falsk nese og falsk rumpe, og hun svarer på alle spørsmål om dette. Det gjør hun uten å legge noen føringer om dette er rett eller galt slik mamma, helsesøster og Ulrikke Falch gjør.
Hun kan med sin unike kombinasjon av «innpakning», som hun så fint kaller det selv, og sin posisjon nå ut til en gruppe mennesker som kanskje mer enn noen trenger å bli sett.
Hvis vi overser denne gruppen som tenker som Sophie Elise, utestenger vi en del av befolkningen. Det kan føre til mer bruk av plastisk kirurgi, og at den naturlige skjønnhet og selvsikkerhet blir enda mer uoppnåelig.
Følg debatten på og
