NRK Meny
Kronikk

– Jeg føler meg angrepet og fratatt retten til å mene

«Jeg prøver hver dag å være det forbildet jeg skulle ønske jeg hadde som ung. Og det vet jeg du også gjør», skriver blogger Sophie Elise i sitt svar til «Skam»-skuespiller Ulrikke Falch.

Vixen Blog Awards 2016

SVARER FALCH: «Vi er mange som kjemper for mye bra – det er ikke min plass å fortelle meg at jeg er bedre enn deg, eller motsatt», skriver Sophie Elise i sitt svar til Ulrikke Falch.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det er mange som finner et fristed i det overfladiske. Men det, på lik linje med penger, status, jakt etter likes, jakt etter oppmerksomhet, kan ødelegge deg om du gir det for mye makt. Det vet både du og jeg alt om.

Jeg har også satt min første sprøyte melanotan som 13-åring. Jeg har også prøvd å ta mitt eget liv. Jeg har også vært innlagt på akuttpsykiatrisk. Men jeg har også innsett at alt dette ikke hadde noe med utseendet å gjøre, ei heller hvordan andre valgte å leve sitt liv (selv om jeg skyldte på dem jeg så på TV, alle de jeg beundret).

Men gjett hva, de kommer alltid til å finnes der. Alltid. Fordi folk er ulike.

En livslang kamp

Vi er mange som er, har vært eller holder på å slukes inn i den evige kampen om å sammenligne oss med andre. Ikke føle seg bra nok, ikke tørre å uttrykke seg selv. Dette har vi begge kjent på.

Jeg innså, i likhet med deg, at jeg måtte jobbe med mitt indre, finne troen på meg selv. Dette er ikke enkelt og en livslang kamp. En kamp vi er altfor dårlig til å hjelpe hverandre med å kjempe.

I dag har jeg et sunt forhold til eget utseende, og for meg var det mulig å få uten å måtte «gi slipp» på alt det overfladiske som jeg tross alt også finner en glede i. Vi er mange som er som meg – som sitter foran sminkespeilet og ikke hater, men derimot flykter inn i en verden hvor man får være seg selv.

Jeg trenger heller ingen pris for å bli minnet på dette. Jeg får daglig meldinger fra unge følgere som enten sliter som følge av mobbing, en ugrei situasjon hjemme, lavt selvbilde, at de ikke passer inn, ensomhet. Jeg bruker like lang tid hver dag på å svare hver og en av disse, som jeg gjør på å svare på jobbmailer. Faktisk mer.

Savner løsninger

Du fraskriver meg, og alle andre som gjør gode ting med «feil» fremtoning, all kredibilitet for de gode tingene man gjør. Samtidig blir det påstått at de eneste som får oppmerksomhet og spalteplass i norske medier, er hjernedøde influencere som snakker tomt om psykisk helse og dypt om plastisk kirurgi – der deler vi ikke samme oppfatning, for jeg må kjempe mye hardere enn mange andre for å bli tatt på alvor, nettopp på grunn av innpakningen jeg kommer i.

Hvordan kan man oppfordre noen til å være bra nok og til å være seg selv når det ikke gjelder for alle? Vi ønsker det samme – å finne sin egen vei.

Jeg savner løsninger, alt jeg hører er problemer. Jeg savner forbilder som ikke poengterer alt som er galt med andre. Jeg savner forbilder som bruker tiden sin på å hjelpe de som er svake, og som samtidig står opp for å være seg selv i ytterste grad. Jeg savner forbilder med en forståelse for at alle gjør feil, og at alle prøver så godt de kan. Hvordan leve et lykkelig liv er et av de eldste spørsmålene vi har, men de færreste vet hvordan.

Fratatt retten til å mene

Jeg kan bare snakke for meg selv, men er helt sikker på at dette gjelder andre, når jeg sier at jeg føler meg angrepet og fratatt retten til å mene.

Hvem sitter med makten til å bestemme hvem som skal få lov til å ytre seg, hvem som skal passe inn, og hvem som tar de riktige valgene? Jeg har også grått mine tårer og kjent på en klump i magen i senere år, når jeg har lest kronikker, innlegg og hørt debatter om hvordan jeg – og andre som meg – ødelegger for ungdom.

Det er sårt å høre, men jeg føler ikke det er 100 % realiteten.

Empati og forståelse

Ungdom kan bli påvirket til å ta dumme valg, det er vi enig om. Men hva er det som gjør at vi er så lett påvirkelige da? Hva er det som gjør at vi ikke tenker selvstendig? Og, er dette egentlig tilfellet? Vokser ikke mange av oss opp til å bli kule og selvstendige, sterke mennesker, til tross for et hardt utgangspunkt – som nettopp meg og deg – og kampene man har kjempet?

Vi er mange som kjemper for mye bra – det er ikke min plass å fortelle meg at jeg er bedre enn deg, eller motsatt. Noe av det jeg brenner aller mest for er miljø og dyrevern, men jeg peker ikke fingre på alle som spiser kjøtt hver eneste dag, med påstander om at de bidrar til å gjøre verden til et litt verre sted. Alle er ikke klar til å gi opp kjøtt eller tenke på miljøvern, og det er holdninger jeg møter med empati og forståelse.

På samme måte skulle jeg ønske vi «hjernedøde influencere» ble møtt når vi kanskje ikke har den politisk korrekte fremtoningen mange ønsker av oss.

Mye å lære av hverandre

Det er mange som får med seg hva du sier, og jeg ser at du gjør en forandring – men det er ikke alle som kan relatere seg til deg. Noen kan relatere seg til meg, andre til deg, men jeg synes vi gjør en god jobb begge to ved å vise mangfold i samfunnet – og jeg mener det skal være greit uansett hvordan man ser ut.

Det er et budskap du også fremmer, men så lenge man ikke ser ut som meg, eller hun andre som har fikset på leppene sine, eller hun tredje som rømmer inn i sminkevideoer på Youtube når den virkelige verden blir for hard, eller han fjerde som blir mobbet på skolen fordi han liker å gå kledd i rosa og har farget håret grønt, eller hun femte som reklamerer for tannbleking.

Jeg tror vi har mye å lære av hverandre, og det gjør vi ikke ved å skape skiller. Men vi er enige om at lykke kommer innenfra, den kommer ikke av eksterne faktorer, heller ikke av å skylle på andre for følelsene sine.

Jeg fraskriver meg ikke alt ansvar, men jeg kan – uten å være for drøy – fraskrive oss alle litt av det. Jeg er enig i at det er noe annet når økonomiske krefter er innblandet, men jeg har så vanskelig for å tro på at noen kan tenke de får et bedre liv av å spise en hårpille. Det eneste du får er litt lengre hår, og det tror jeg de fleste er innforstått med. Og om ikke, så lærer man det etter hvert, som vi begge har gjort – det må de ha rom for å finne ut av selv.

Hva som er rett, ikke hvem som har rett

Jeg synes vi skal fokusere på hva som er rett, ikke hvem som har rett.

Vi må tenke større og må alle jobbe for et høyere mål for at vi skal komme noen vei. Å peke en ekskluderende finger på et voksende antall mennesker er ikke løsningen. Vi må skape omgivelser som gir ungdom trygghet til å finne ut av ting selv, leve ut sine egne liv og drømmer.

Vi må møte hverandre med forståelse, empati, kjærlighet og tålmodighet. Vi må gå frem som gode eksempler, som gode forbilder. Forandringen starter med oss selv, så jeg har en utfordring til deg, Ulrikke, til meg selv, og til alle andre som leser:

Klarer du å møte deg selv som 15-åring med kjærlighet, tålmodighet og empati, klarer du respektere kampen vi alle kjemper? Er det plass til alle i din verden?

Jeg prøver hver dag å være det forbildet jeg skulle ønske jeg hadde som ung. Og det vet jeg du også gjør – vi hadde bare behov for ulike forbilder, og jeg tror det er rom for flere av oss.

NRK har vært i kontakt med Ulrikke Falch. Hun ønsker ikke å svare på kritikken fra Sophie Elise. Her kan du lese Falchs kronikk «Bloggpris, nei takk!».

FØLG DEBATTEN Facebook OG Twitter