Siden Hamas 7. oktober innledet det som har blitt den voldsomste krigen på Gaza siden seksdagerskrigen i 1967, har det vært mye snakk om hva som skjer etterpå. Hvem skal sørge for sikkerheten til både palestinere og israelere?
Det er som kjent vanskelig å spå sikkert om fremtiden. Hvordan vil et «etterpå» kunne arte seg? Hvem er partene? Finnes fortsatt et Hamas? Hva slags politisk styre er det i Gaza?
Hva hvis krigen antenner resten av regionen og det ender med en storkrig?
Altså er det fremdeles for tidlig å si noe om hvordan «etterpå» blir seende ut.
Kommer det blåhjelmer?
Etter opprettelsen i 1945 har FN vært pekt på nesten hver gang det har vært en krig eller konflikt i verden. Men nå er det tyst. Knapt noen har tatt til orde for at FN er løsningen når denne mye omtalte ettertiden kommer. Dette er påfallende.
Til sammen har det vært 72 FN-operasjoner, hvorav elleve fremdeles er pågående. Enn så lenge.
Men akkurat nå går det ikke så bra med FNs fredsoperasjoner.
Det er prekært når FN selv ikke klarer å lage fred, og faktisk lager mindre fred nå enn på lenge. Medlemsstatenes motivasjon er lav for å stable nye operasjoner på beina. Politisk krangles det om hvem som skal betale, og hvor soldatene skal komme fra.
I FNs hovedkvarter i New York hevdes det at dårlig trente og utrustede soldater fra det globale sør og øst utsettes for større risiko for liv og helse enn godt trente og utstyrte soldater fra nord og vest. Statistikken underbygger påstanden.
Det er et faktum at vestlige stater er svært lunkne til å delta tungt i FNs fredsoperasjoner. Det er flere grunner til at vi har kommet hit.
Siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har sparekniven gjort vestlige hærer så knøttsmå at de færreste land knapt har soldater å avse.
Politikerne ønsker dessuten ikke lenger å sende sine soldater langt vekk på fredsoperasjoner for FN, ikke etter at Russland uprovosert angrep Ukraina.
Verden er et annet sted, nå.
Fredsarbeid i motvind
FNs fredsoperasjoner, som det altså blir stadig færre igjen av, er under press. De blir stående veldig lenge i konfliktområder som aldri synes å finne veien ut av elendigheten, og operasjonene får stadig mer kjeft.
Verst stilt er FNs fem store operasjoner, der fire står i afrikanske land, og den siste er i Midtøsten. Hver av disse er på mellom ti og femten tusen soldater og politi. Det kan høres mye ut, men dersom vertslandet som en gang i tiden inviterte dem inn, nå vil ha de ut, så hjelper ikke all verdens FN-soldater.
På nyåret ble FNs mangeårige fredsoperasjon regelrett kastet ut av juntaen i Mali, som styrer landet etter et kupp. Juntaen vil heller samarbeide med militser som den russiske Wagnergruppen.
I Den demokratiske republikken Kongo har myndighetene i flere år anklaget FN for ikke å fungere etter hensikten, og ønsker operasjonen avviklet, eller i det minste kraftig redusert.
Fredsoperasjonen i Den sentralafrikanske republikk har blitt forfulgt av anklager om misbruk av sivilbefolkningen, men også myndigheter som har skapt elendige operasjonsvilkår.
I Sør-Sudan forsøker FNs fredsoperasjon å løse et altfor stort oppdrag med altfor begrensede ressurser. Relasjonene mellom FN og de respektive vertslandsmyndigheter er gjennomgående anstrengte.
Denne slitasjen mellom mottakerland og flernasjonale styrker som blir stående nærmest til evig tid, er vel kjent fra andre operasjoner.
Nato opplevde det samme i Afghanistan.
Tilskuere til krigen
Den siste av de fem store FN-operasjonene kjenner også vi her i Norge godt til – UNIFIL. I tidsrommet 1978 til 1998 avtjente mange tusener norske kvinner og menn tjeneste her som soldater for FNs styrke i Libanon.
UNIFIL er på mange måter et kroneksempel på hvor lite en stor FN-operasjon kan klare å utrette.
Operasjonen ble gitt fornyet mandat og tillit i etterkant av en månedslang krig mellom Israel og Hezbollah i 2006. Også denne krigen ble innledet med at israelske soldater ble angrepet og bortført.
FNs mandat sier at UNIFIL skal støtte den libanesiske hæren i å etablere tilstedeværelse og kontroll i Sør-Libanon. Ikke-statlige, væpnede militser er ikke tillat i området. Men det har Hezbollah, som EU har klassifisert som en terrororganisasjon, aldri brydd seg om.
Det er bare å konstatere at UNIFIL nesten ikke får gjort noe som helst.
Hezbollah gjør derimot nøyaktig som de ønsker, og den libanesiske hæren velger enten å snu det blinde øye til, eller også å samarbeide med Hezbollah. Og det er ikke enkelt for UNIFIL, som er underlagt et strengt regime, der all planlagt aktivitet i realiteten er kjent hos de libanesiske aktørene.
Slik blir det til at UNIFIL, med alle sine soldater og pansret materiell, ikke får sett annet enn hva Hezbollah tillater den å se, og får gjort enda mindre enn de får sett. Alle i UNIFIL vet dette, og alle andre aktører i regionen vet dette. En elefant i rommet det ugjerne tales om.
Av og til er tilstedeværelse i seg selv en seier, selv om det er en temmelig mager en. Men rent operativt er UNIFIL i beste fall en fartsdump for de som måtte være på vei sørover mot Israel, eller nordover mot Libanon.
Påstandene kan høres drøye ut, men siden Hamas’ angrep 7. oktober har også Hezbollah sendt tusenvis av raketter mot Israel. Og Israel har gjengjeldt. Men i larmet fra Gaza har denne fronten i liten grad blitt nevnt.
FN er neppe svaret
Og UNIFIL, som daglig ser raketter og missiler fly rett over operasjonsområdet, har ikke kunne gjøre noe, og knapt kommet med en eneste uttalelse selv. Og ingen har pekt på UNIFIL som en aktør med evne til å kunne stagge fiendtlighetene.
Når man ser på hvordan det står til i dag med FNs fredsoperasjoner generelt, og UNIFIL spesielt, så skjønner man bedre hvorfor FN ikke nevnes som en kandidat som sikkerhetsgarantist i og rundt Gaza.
Tidshorisonten vil være uendelig, det er svært få stater som vil involvere seg, og det er enda færre som tror en slik operasjon ville fungere.
Og den som snakker minst om dette, synes å være FN selv.
Kronikkforfatteren har erfaring fra FN-operasjoner i Sør-Sudan, Israel, Libanon, Syria, Jordan og Egypt. Han ledet Forsvarsdepartementets FN-kontor i perioden 2021-22, da Norge satt i Sikkerhetsrådet i FN.
