Ansatte beskriver hjerteskjærende trakassering også av barna deres. Flukten fra jobbene er stor. Nye kommer inn, sikkert med de beste forsetter om å hjelpe de barna de møter.
Familier i kontakt med den kommunale barnevernstjenesten er om mulig enda mer fortvilete og sinte over å ha fått livet sitt revet i stykker. Raseriet er ofte vel begrunnet, og deles av oss som på nært hold ser hvordan det som skulle være barnas sikkerhetsnett, ofte påfører barn uopprettelige skade og traumer for livet.
Statsråd Horne og hennes departement gjør krampaktige forsøk på å møte utfordringene. Men det handler stort sett om klatting på et system nesten ingen lenger har tillit til.
Maktmisbruk i det godes navn
Hvis vi forsøker å ta fuglens perspektiv, er det lett å se at kjernen i problemet er noe verken de mange utredningene og eller de meningsløse debattene mellom barnevernets kritikere og forsvarere har pekt på: Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn, forvaltet av mennesker som har til oppgave å hjelpe barn, og antagelig selv tror det er det de gjør.
Norge er kåret til verdens lykkeligste land. Vi mener selv vi har verdens beste velferdstjenester. Hvis noen prøver seg med en påstand om at helse- og sosialarbeidere har makt, og at noen av dem misbruker denne makten på en måte som rammer uskyldige mennesker, rykker forsvarerne raskt ut, med høy sigarføring.
Som menneskerettsjurist har jeg lenge registrert at vi i Norge er mye mindre bekymret enn i sammenliknbare land, for å gi helse- og sosialarbeidere rett og plikt til å bruke makt etter eget skjønn, nesten uten kontroll. Stortinget vedtar lover og ordninger som gir velferdstjenesten stor handlefrihet, i nær ubegrenset tillit til at den brukes klokt.
Den handlefriheten de som står i frontlinjen for velferdsstaten får, ses ikke på som makt som både kan brukes og misbrukes. Folkevalgte på Stortinget og i kommunene er påfallende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk. Det er også media og forskningsmiljøene. Det er liten oppmerksomhet på behovet for sikkerhet for dem velferdstjenestene er opprettet for å hjelpe.
Den urimelig pisken
Det er påfallende hvor lite opptatt man er av å undersøke hvordan de etablerte klage- og kontrollordninger faktisk fungerer. Det gjelder både politikerne, forskningsmiljøene, fagorganisasjoner, media og samfunnet. Når det kommer enkeltsaker som avslører at ansatte har gått ut over sine lovlige fullmakter, ses det på som unntak.
Da Norge ble dømt i Strasbourg i barnevernssaken reist av Adele Johansen, var reaksjonen at de gamle menn som hadde avsagt dommen, umulig kunne ha forstått seg på det trygge og gode norske barnevernsystemet.
Jeg tror vi kan vente noe av det samme hvis Norge igjen skulle bli dømt i en eller flere av de åtte barnevernssakene som nå er til behandling i Strasbourg.
Maktmisbruk, overgrep eller menneskerettsbrudd rettet mot barn eller voksne fra medarbeidere i den norske velferdssektor, kan da aldeles ikke være noe stort problem, tror mange. Jeg kan ut fra nærmere 40 års nærkontakt med barnevernsektoren i Norge, bekrefte det motsatte.
Barn utsettes hver dag, mange steder i landet, for alvorlig uforstand og maktmisbruk, ofte i strid med de grunnleggende rettigheter Stortinget har gitt dem i menneskerettsloven og § 104 Grunnloven.
Også foreldre, som ikke har gjort noe annet galt, får til stadighet smake denne urimelige pisken som barnevernet dessverre har utviklet seg til. En pisk de aller fleste av oss blir stadig reddere for å komme i kontakt med. Dette er ikke til å leve med i et samfunn hvor barna i høyeste grad trenger et hjelpeapparat de kan stole på.
Samfunnet lukker øynene
Vi har i altfor mange år lullet oss inn i troen på at dette går bra, at oppgavene alltid utføres med klokskap og respekt for eget ansvar. Med statsminister og statsråder i spissen er det gått ut et bud til alt folket om å melde fra til barnevernet ved den minste bekymring for et barns situasjon.
Oppfordringen bygger etter min mening på en naiv, livsfarlig tillit til at barnet dermed er i trygge hender. Politi, helsesøstre, psykiatere, rektorer, NAV-ansatte og alle vi andre er på en måte pålagt en plikt til å stole på at barnevernets saksbehandlere til enhver tid vet hva barnet trenger.
Systemet fungerer i dag slik at alle andre samfunnsaktører er skjøvet inn i rollen som lakeier for saksbehandlere som på grunn av sin barnefaglige kompetanse er gitt ekspertstatus og enerett til å bestemme «barnets beste».
Meningen til naboer, tanter og onkler i barnehagen, bestemødre, lensmenn, foreldre til barnets venner og andre som kjenner barnet godt, teller ikke hvis den skulle kollidere med det barnevernet mener er bra for barnet. Det fins utallige eksempler på at barns lovfestete rettigheter til å bli hørt og til medvirkning i egen sak, ikke er verdt papiret de er skrevet på.
Den dype krisen i det norske barnevernsystemet er et glitrende eksempel på hvor galt det går når samfunnet lukker øynene for den realitet at makt i god hensikt kan misbrukes. Det er på høy tid å erkjenne hvor risikabelt det er å gi et lukket hjelpeapparat, befolket av unge mennesker med tre års høgskoleutdanning, rett og plikt til å gå inn i menneskers privatliv med vide fullmakter til å bruke tvang og makt etter eget skjønn.
Hvor er Stortinget?
Det er for meg ufattelig at Stortinget ikke for lengst har reagert på alle varsellampene som nå lyser, over hele verden. Utenlandske journalister strømmer til. De undres over stillheten og etterlyser en åpen debatt rundt et system hvor feil ikke registreres, hvor grunnleggende prinsipper for kvalitetssikring er fraværende, hvor elementære rettssikkerhetsprinsipper ikke ivaretas.
Et kommunalt maktsystem utenfor kontrollen til de politikerne som bevilger penger, og et BUF-direktoratet som av uforståelige grunner er pålagt det overordnede ansvar for kvaliteten i kommunenes barnevernstjenester. Barnevernets praksis er også unndratt medias og offentlighetens søkelys på grunn av en tvilsom praktisering av taushetsplikten.
De utenlandske journalistene oppdager fort det samme som jeg, at mange uskyldige barn og voksne utsettes for maktmisbruk i barnevernssaker, og i praksis er forsvarsløse. 250 fagpersoner har slått alvorlig alarm i Den nasjonale Bekymringsmeldingen om barnevernet, uten at Stortinget tilsynelatende har reagert. Dette skjer i dag i menneskerettslandet Norge.
Hvis Jens Bjørneboe eller Arnulf Øverland hadde levd, ville de bedt oss om å våkne.
FØLG DEBATTEN: og
