I en valgkamp er det selvsagt frydefullt festlig å harselere med «nullskattytere» og «rikinger», ikke minst når slike enkeltpersoner høylytt fremstiller seg selv som spesielt sårbare og verneverdige. Men jeg mener mange medier og ledende politikere svikter sitt ansvar for å forklare den rolle norske eiere og gründere spiller for vekst, velferd og sysselsetting.
Den særnorske formuesskatten er et vedvarende polarisert tema i den politiske debatten. Er man for å fjerne formuesskatten, blir det gjerne tatt til inntekt for at man er mot at «også de rikeste blant oss skal bidra til fellesskapet». Det blir fort en lettvint og kostbar retorikk.
To ubestridelige fakta
Uansett hva man ellers måtte mene om formuesskatten bør man kunne være enige om følgende:
- Formuesskatten er en særskatt på norske private eiere. Den svekker norsk privat eierskap i konkurranse med offentlige og utenlandske eiere.
- Formuesskatten må betales uansett om bedriften går med overskudd eller tap. Den svekker bedriftene ved at mange eiere må ta utbytte for å kunne betale skatten.
Selv Arbeiderpartiets leder erkjenner at formuesskatten har problematiske sider. Han sier nå at han «forstår og ser» at formuesskatten gir en merbelastning for norskeide bedrifter, og at «formuesskatten er viktig, men ikke viktigst».
Desto høyere ambisjoner man har på vegne av velferdsstaten, desto mer må man være opptatt av å skape de verdiene som skal finansiere velferden. Vår velferd henger direkte sammen med næringslivets evne til vekst og utvikling, og eierskap er av avgjørende betydning.
Økonomiske modeller forenkler virkeligheten
Mye av medienes og den politiske argumentasjonen for å beholde formuesskatten lener seg på synspunkter fra fagøkonomer i akademia og embetsverk. I økonomenes forenklede modellverden har norsk privat eierskap i seg selv ingen særlig merverdi. I deres verden er aktørene er fullt informerte og perfekt rasjonelle, og kapitalen flyter fritt over landegrensene til de mest attraktive prosjektene.
Man skal ikke bevege seg langt utenfor de akademiske kretser før virkeligheten fortoner seg annerledes. For dem som måtte være i tvil, vil jeg anbefale en tur til den maritime klyngen på nordvest-landet. I små kystsamfunn, som Fosnavåg eller Ulsteinvik, har de bygget et av verdens aller sterkeste maritime offshoremiljøer, med dominerende globale markedsposisjoner og med stor lokal verdiskaping og sysselsetting.
Alt er drevet frem og finansiert av lokale, private eiere med vilje til langsiktig tenkning og verdibygging.
Lettbente amerikanske pensjonsfond vil ha problemer med å finne disse stedene på kartet, og enda større problemer med å komme på tanken om å investere her.
Stabilt norsk eierskap
Empiri viser at svingninger i aktivitet gjennom økonomiske kriser er mindre i bedrifter med private norske eiere, sammenlignet med bedrifter eiet av det offentlige og utlendinger.
Private – og ikke minst personlige – eiere lar i større grad avkastningen «ta støyten» i perioder med sviktende inntjening. Det ligger i praksis en helt annen dedikasjon og forpliktelse i å eie en bedrift du selv har bygget opp og som har ansatte i ditt eget nærmiljø.
Private, langsiktige og kompetente kapitaleiere bidrar også i avgjørende grad til den omstilling, knoppskyting og utvikling av næringslivet som vi er helt avhengig av.
Velferd gir konkurransekraft
Hensynet til skattesystemets fordelingseffekter og signaleffekter er viktige, også for næringslivet. Jeg mener at en godt utviklet velferdsstat og en rimelig fordeling av goder og muligheter er blant de fineste kvalitetene ved samfunnet vårt. Jeg mener også at disse kvalitetene er avgjørende for næringslivets konkurransedyktighet.
Samtidig mener jeg at tiden er overmoden for å fjerne den særskilte beskatningen av norske bedriftseiere. Fordelingsmessige hensyn både kan og bør ivaretas på andre måter.
Med de utfordringer vi står overfor i norsk næringsliv har vi mer enn noen gang behov for kompetent, dedikert og langsiktig norsk eierkapital som sikrer omstilling, innovasjon og økonomisk vekst.
Årelating av våre egne private bedrifter gir dårligere fordeling – og mindre å fordele.
Følg NRK Debatt på og
