Hopp til innhold
Kronikk

Læreren som forsvant

Jeg savner læreryrket hver eneste dag. Men jeg stakk ikke uten grunn.

Matthias Hannisdal

Jeg har fått smaken på ekte selvstyre, og på fleksibilitet, som kommer både arbeidsplass og meg til gode, skriver tidligere lærer Matthias Hannisdal.

Foto: Sanna Lagesen Fenheim

Å være lærer er fantastisk!

Det er noe smått magisk ved å følge en klasse gjennom tre år. Å gi ungdommen utdannelse og dannelse. Å komme tett på hverandre og bli kjent. Å feire, men også gråte, sammen. Å styrke, utfordre og motivere. Jeg kan vanskelig se for meg et mer givende og meningsfylt arbeid.

Lærerne tvinges til å bruke så mye tid på meningsløst byråkrati.

Men jeg er læreren som forsvant. Jeg jobber altså ikke lenger som lærer. Og jeg frykter at det kommer til å gå en stund før jeg gjør det igjen. Kanskje aldri.

Det synes jeg er forferdelig synd.

Hvorfor frykter jeg det? Jeg som både har en flott masterutdannelse fra Blindern, og ikke et vondt ord å si om hverken tidligere arbeidsplass, elever eller kolleger. Hvilket jeg håper og tror er gjensidig.

Og dette forbeholdet er viktig å ta. Jeg stortrivdes på den skolen jeg jobba. Problemene jeg adresserer her har ingenting med tidligere arbeidsplass å gjøre, men dreier seg om mer strukturelle utfordringer i skolen.

Grunnen er enkel å forstå, og for så vidt også enkel å gjøre noe med. I den nye jobben min opplever jeg langt større mulighet for selvstyre og respekt for egne, faglige vurderinger. Og så har jeg gått merkbart opp i lønn.

Småting som å slippe å betale for kaffe eller eget julebord, er heller ikke ueffent. Jeg kan også styre tiden min mer selv.

Jeg har fått smaken på ekte selvstyre og fleksibilitet.

I den nye jobben har jeg frihet til å legge opp arbeidsdagen og -metodene etter hva jeg mener er mest fornuftig. Logikken er at det er jeg, som står i de ulike situasjonene, som har best forutsetninger til å finne de beste løsningene. Ikke en kommunepolitiker eller en departementsråd.

Og har jeg en diskusjon eller er uenig med overordnede, opplever jeg en dyp respekt for vurderingene og observasjonene jeg gjør. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg alltid har rett, men jeg slipper for eksempel å gjennomføre tester eller dra på kurs, som jeg overhodet ikke ser nytta av.

Det er ingen kommunepolitiker som tvinger meg til å gjennomføre skriftlige halvårsvurderinger, som alle vet er mindre effektivt enn muntlige. De skriftlige vurderingene stjeler tid, som isteden kunne vært brukt på den eleven som sliter, eller enkelt og greit planlegge eller evaluere undervisning.

Det er voldsomt frustrerende.

Jeg har fått smaken på ekte selvstyre, og på fleksibilitet, som kommer både arbeidsplass og meg til gode. Jeg slipper å bruke tid på ting som oppleves meningsløst (men som sikkert er fint å skryte av til andre kommuner). Jeg kan isteden bruke tid og energi på arbeidsoppgavene mine.

Lytt til lærerne.

Det smaker godt å føle seg som en vinner, en som presterer og får resultater – istedenfor å måtte bruke tid på å sørge for at ryggen er fri, og at det ikke finnes en eller annen regel jeg kan tas på.

Misforstå meg ikke: Læreryrket er viktig, og selvsagt skal vi ha både krav og rutiner som sikrer at det utøves på best mulig måte. Men det er en tragisk ironi at læreryrket, som er et kreativt yrke og har en av landets best utdannede arbeidsstyrke, er så gjennomregulert og styrt.

Lærerne tvinges til å bruke så mye tid på meningsløst byråkrati at de ikke får gjort jobben sin.

Kall meg kravstor, og argumenter gjerne også med at lærerne tross alt ikke er så aller verst lønna om man sammenligner med andre kommunale yrker. Men selv om jeg antageligvis er lenger ute på venstresiden enn deg, driver jeg altså ikke veldedighet når jeg velger yrke. Og derfor frykter jeg at det kan gå en stund før jeg går inn i et klasserom igjen.

Jeg kan vanskelig se for meg et mer givende og meningsfylt arbeid.

Vi har titusenvis av utdannede lærere, både i og utenfor skoleverket, som kjenner på akkurat det samme som meg. Hver eneste dag. Enten går de på arbeid utenfor skoleverket, eller så kjenner de seg slitne og/eller demotiverte av gjennomreguleringa og den lave statusen som hører til læreryrket. Det taper samfunnet på. Stort.

Løsninga er enkel:

1) Kunnskap koster. Så enkelt er det. Lønna må opp!

2) Lytt til lærerne. La dem i større grad medvirke til og påvirke egen arbeidsdag og metodebruk.

Det vil alle vinne på, ikke minst elevene.