Siri Narverud Moen er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
En annen frase, nå nesten en klisjé, er denne: Kunsten trives i mørke. Den kan utdypes for eksempel slik: «Forferdelig at han løgneren vant valget, men det blir fire interessante år med god grobunn for opprørsmusikk, i det minste.»
Når statsledere vil bygge murer og snakker om oss-og-dem, og lyver for befolkningen, da kommer angivelig sinnet i form av lidende gode poptekster og spyttende pønk og rap.
Jeg har lite til overs for et standpunkt som romantiserer at folk har det vondt, bare fordi det gir mer interessant kunst.
Men dog. Dette er Europa i dag: Flere bor på gata. Store grupper ungdom og unge voksne skuer kun en framtid uten jobb. Flyktninger bankes opp på grensene. I Storbritannia sitter halvparten av befolkninga fortsatt igjen med vondt i magen over fremmedfrykten som blir brukt av dem som søker politisk makt. Slik som i anti-EU-kampanjen der.
Og popmusikken? Vel, Brexit henger nøye sammen med noen ferske eksempler:
Et av verdens største band de siste tretti årene, Depeche Mode, er tilbake. På deres nye plate «Spirit» etterlyser de revolusjon. Både i singelen «Where’s the Revolution» og i sistelåten «Fail». Sist disse synthheltene var så uttalt politiske, var da de i 1984 levde tett på den kalde krigen i et nabohus til Berlinmuren. Da skrev de hiten «People are People». Folk er folk, si.
Sinnet blåser enda sterkere hvis du leter i underskogen av britisk popmusikk. Det oser for eksempel arbeidsledighetskø og motstand mot kutt i sosial velferd av tekstene til Nottingham-duoen Sleaford Mods.
Men den som virkelig tar bladet fra munnen, er Nord-Londons Kate Tempest. Samme dag som Depeche Mode slapp sin nye plate, stilte hun på amerikansk TV og rev ned både hjemlandet, Europa og Amerika med. Uten smil framførte hun «Europe is Lost» på talkshowet Tonight med Jimmy Fallon.
Kate Tempest er en særegen artist, som først prøvde seg på rap som tenåring, droppet ut av videregående, for så å etablere seg som poet og forfatter som ung voksen. Og de siste årene har hun vært omtalt og nominert til priser som en av de viktigste, nye britiske stemmene i pop.
Foran millioner av TV-seere messer Tempest om at Europa er helt tapt. Økt barnefattigdom, Brexit, Donald Trump, massakre, overforbruk, en tiltrengt øl, selvmedisinering, overgrep og England som koloniherre. På plata fletter hun det sammen med oppdiktede hverdagsskjebner fra nabolaget. Forstyrrende, hamrende poesi som nesten tar energien fra meg.
Og Kate Tempest slår – dessverre – fast: Vi har lært null av historien.
Siri Narverud Moen er kommunikasjonsrådgiver og jobber med musikk- og danseforestillinger. Hun har også vært musikkjournalist og festivalarbeider. Hver uke kobler våre spaltister musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. eller i podkast fra nrk.no eller iTunes.
