Hopp til innhold
Kronikk

La oss ta en bolle

Kunnskap om kosthold har aldri vært mer tilgjengelig, men vi er mer forvirra enn noen gang. Jeg går helt i surr selv.

Anette Carr

Det er ikke rart at vi mister troverdighet og tillit når vi anbefaler hjemmelaga hummus på surdeigsbrød til de som sliter med overspising og har BMI på 42, skriver kronikkforfatteren.

Blond spjæling her. BMI på 20, elsker å bevege meg, jobber med ernæring og fedme. Men aner ikke hvordan det er å være tjukk, selv om det er mat, overvekt og livsstil jeg preker om. Og det er mange i bransjen som er akkurat som meg.

«Hvorfor kommer ikke kunnskapen og vitenskapen fram?»

Du ser oss overalt som ‘eksperter’ på områder jeg ikke ante at fantes. Det kan gjelde supergluten, supergreens, supermat. Og sosiale medier er stappfulle av ymse studiepoeng innen ernæring- og fedme.

Likevel mangler Norge kompetanse. Det ser vi på sykehus, helsestasjoner, i barnehager, på legekontorer, sykehjem, i kommuner og i skolen.

Det blir utdannet mange kliniske ernæringsfysiologer, KEF, men det finnes ikke nok stillinger. Det er bare en KEF som har autorisasjon som helsepersonell, men hvem som helst kan kalle seg ‘ernæringsekspert’. Jeg går helt i surr selv; ernæringsterapeut, ernæringsbiolog, kostholdsekspert, ernæringsbiopat og mer. Hvem skal vi stole på?

«Løsningen er ikke chiafrø til folket.»

Misforstå meg rett. For å være troverdig i denne bransjen må du kunne gi råd og anbefalinger ut ifra kunnskap som er tufta på vitenskap, tall og statistikk.

Men, når det står en høyt utdanna, blond ernæringsspjæling og anbefaler ingefærshots før powergang på morran og kamskjell dandert over pak choy til middag, tar det motet fra de fleste som vurderer livsstilsendring. Kravet til full lommebok og tilgang på eksotisk mat blir høyt.

Jeg er fra «bøgda». Null pak choy her.

Eller hva med når roten til alt ondt er spisevinduet eller optimale treningsvinduer?

I mine over 15 år i spesialisthelsetjenesten har jeg aldri møtt noen som ikke vet at det er lurt å spise eple og havregrøt. Alle vet også at grandis, øl og potetgull sponser både fettprosenten og sykefraværet. Likevel er det mange som velger det siste framfor det første.

«Jeg jobber med ernæring og fedme, men aner ikke hvordan det er å være tjukk.»

Kunnskap om kosthold har aldri vært mer tilgjengelig, men vi er mer forvirra enn noen gang. Mangelen på samsvar mellom det ultimate kostholdet og gjennomsnittsmaten er enorm. Flere tiår med forskning viser at alskens råd, vektklubber, bøker, trender og dietter ikke har greid å endre folks vaner.

Som fagperson kan du besitte den fineste kunnskapen om fytiner og puriner. Det hjelper null og nix i møte med enkeltmennesker som ikke fikser dette med mat og vekt, og som i tillegg møter mye fordømmelse, også fra oss i helsevesenet. Mange fagpersoner vet ikke hva som er gjennomførbart og viktig for Ola dunk.

De færreste av oss spiser nok fisk (inkludert meg selv). Det samme gjelder frukt og grønt. Fedme, diabetes og livsstilsrelatert kreft øker. Energidrikker blir brukt som tørstedrikk. Vi får høyere puls av å kjøpe smågodt og bacon enn å kjøre til hytta med bil eller snøskuter.

«Kunnskapsløse påvirkere står for mye av markedsføringen, som barn og unge sluker rått.»

Kunnskapsløse påvirkere står for mye av markedsføringen, som barn og unge sluker rått. Mat og helseundervisningen på barneskolen består i å legge ei salamiskive på ferdig oppkutta brød. Timen ferdig.

La oss ikke glemme helsekost. Her er det fritt fram for firmaer som kun er ute etter å tjene penger. Det er virkelige ikke veldedighet eller Mor Teresa i pilleform. Målet er ren profitt.

Brus, en energidrikke og burger er på tilbud. Takk, politikere. Dette er ille hvis vi skal få kostholdet til Ola dunk litt mer på stell.

Hvorfor kommer ikke kunnskapen og vitenskapen fram? Ernæring har vært/blitt mye pekefingre, bransjen domineres av selvlærte påvirkere, uker med helvete, periodisk faste og uoppnåelige oppskrifter der rå daddel dyppes i økologisk mandelsmør.

«Kunnskap om kosthold har aldri vært mer tilgjengelig, men vi er mer forvirra enn noen gang.»

Det er ikke rart at vi mister troverdighet og tillit når vi anbefaler hjemmelaga hummus på surdeigsbrød til de som sliter med overspising og har BMI på 42. Det hjelper ikke mange å bannlyse brunost og banan, som er full av fruktsukker, men hylle økologiske rosiner. Og vi kan ikke gjøre det så vanskelig at kjøttkraften i barnehagen bare kan være kokt på spælsau fra nabogården.

Kjære ernæringsspjælinger. Løsningen er ikke chiafrø til folket, men å tilpasse råd så menigmann kan greie å følge dem.

Det kan være å redusere middagsporsjonen, kutte ut hvitløkbrødet, ta tak i topplokket eller være en sparringpartner på vegen mot noe som er litt bedre.

Vi ernæringsspjælinger har godt av å ta oss en bolle. Gjerne med fyll.