La ikke hjertet bli grepet av angst

Jeg representerer et fag som bør være til god hjelp når politikk skal analyseres og forstås, nemlig politisk filosofi. Det er den grenen av filosofien som undersøker politiske ideer og forsøker å sette dem i sammenheng.

Den politiske filosofien stiller spørsmål som: Hvor skal vi, og hvor kommer vi fra? Hva er viktigst? Hvor går politikkens grenser? Hva er lovenes og statens rolle? Hva er menneskets verd? Og hvem bør bestemme mest i et samfunn?

Hva er Donald Trumps politiske filosofi?

Fra den politiske filosofiens ståsted er det vanskelig å plassere Trump. Han ønsker mer stat og mindre stat, mer militærmakt og mindre militærmakt, høyere offentlige utgifter og mindre skatter, avvikling av Obamas helsereform og helsehjelp til alle, mer våpen og mindre kriminalitet. Listen over spenninger er lang.

Heller ikke har han plassert seg konsistent over tid. Han har vært både demokrat og republikaner. Han er gambling- og skjønnhetskonkurransekongen som omfavner (og omfavnes av) det sosial-konservative Amerika. Hvem er han? Er han rett og slett gartneren Chance – for dem som husker Jerzy Kosinskis roman, udødeliggjort med Peter Sellers i hovedrollen – det vil si den tomme mengde som vi andre fyller med akkurat det vi ønsker, eller frykter?

Filosofen Sokrates kommer i sine samtaler, slik vi kjenner dem fra hans elev Platon, ofte tilbake til at også politikk krever kompetanse. Slik skomakeren, hærføreren, husbyggeren og legen åpenbart må ha en type kunnskap for å utøve sine yrker, må også den som skal utforme lover og lede fellesskapet, ha kunnskap om sin virksomhet. Hva er den kunnskapen? Se, det er ikke enkelt å beskrive. Nettopp derfor kan politikken blir sjarlatanenes arena.

Politikk handler om det som angår alle, og alle vil gjerne ha et ord med i laget. Da kan man som leder fristes til å fortelle folk det de ønsker å høre – eller det de ville ha sagt selv – og slik gi inntrykk av å ha akkurat den kompetanse som trengs. I tillegg er politikk ofte komplisert. Derfor kan selv den med reell innsikt og erfaring feile grovt – og bli anklaget for slett ikke å ha innsikt i det hele tatt.

Mysteriet

Dette kan høres ut som historien om hvorledes en moderat vellykket (noen vil si mislykket) forretningsmann, med en udiskutabel evne til å tjene penger på egen kjendisstatus, er blitt USAs president. Mange av oss så det ikke komme. Alistair Cooke, den elegante USA-kjenner, anså det som et mysterium at amerikanerne – han formulerte det omtrent slik: «mange av dem flotte, noen av dem også intelligente» – kunne stemme på Calvin Coolidge som president. Hva Cooke ville ha sagt nå, kan vi bare tenke oss.

Likevel må vi ta Trump og det han representerer – samme hvor uklart – på alvor. Han har truffet en nerve som verken liberale eller mer konservative eliter har maktet å treffe. Han har fått velgere til å føle at han snakker til og om dem. Adskillige løgner, endog det som antas å være russisk manipulering, blundere fra demokratenes side og selvsagt et enormt mediefokus forklarer mye av hans suksess. Men det forklarer ikke alt.

Gode råd

På denne bakgrunn vil jeg gi følgende ydmyke råd til dem som bekymrer seg i dag, tre dager før Trumps innsettelse:

Følg med – men i passelige mengder og med et visst filter. Alle som ønsker at Trump skal feile, vil feste seg ved hvert dumt ord han sier. (Det er adskillige å velge blant.) De som elsker Trump, vil likeledes feste seg ved hvert lysglimt og hver politiske suksess. Med Trump må verden – både den interesserte observatør og politikere verden rundt, inkludert i Kina, Russland og EU – lære seg å filtrere. Det kan synes absurd: Skal vi ikke ta den amerikanske presidenten på hans ord? Men her må det siles, og følelses- og aggresjonsnivået må tas ned mange hakk. Det blir ikke lett, men en oppfarende, nervøs og illsint verden tjener ingen.

På felter der mange i den øvrige verden frykter endring og tilbakeslag – alt fra Natos troverdighet til klimakampen – må vi huske at USA ikke er hele verden. Med fasthet og overbevisning må de som er uenige med Trump, kjempe for det de mener er riktig. Dit vi ikke vil komme, er til en verden med mindre samarbeid, mer konflikt og vedvarende mistenksomhet. Det utgjør alle ekstremisters bevisste mål – og kanskje Donald Trumps langt mer ubevisste mål. Det er ikke bare opptil ham om det målet nås!

Og i tråd med det: Vi må ikke la Trump overskygge alt annet. Ja, Trumps seier er noe av det rareste som er skjedd i politikken på mange tiår. Men nettopp derfor kan det også vise seg å representere noe som er alt annet enn varig. Trump kan raskt miste det eksplosjonsartede drivstoffet som har drevet ham. Da må vi stå klare til å beskytte det han i verste fall makter å true: rettsstaten, internasjonalt samarbeid og en fremtidsrettet og rettferdig økonomisk politikk og miljøpolitikk, uten å avfeie alle de stemninger som har brakt Trump dit han denne uken er kommet – og uten selv å representere et alternativ som er like vaklevorent og usammenhengende.

«La ikke hjertet bli grepet av angst», sier Jesus i Johannesevangeliet. Det er kloke ord akkurat nå. Is i magen og et klart hode må utfylle de høylytte rop og den moralske forargelse.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter