Isra Zariat er fast spaltist i radioprogrammet Ytring på P2. HER kan du høre kommentaren hennes.
Når menn med lik bakgrunn som meg glor etter lettkledde minoritetsjenter, så er det faktisk kvinnene som krever mer sømmelighet av oss. Når slike menn ser oss vanke med kompiser, så er det kvinnene som etterpå skriker til oss at vi er noen forbanna horer. Og når vi krenker familiens ære og bringer skam, så planlegges drapet på oss sammen med sentrale kvinner i minoritetsmiljøet.
Du tror det kanskje ikke, men vet du hva? Patriarkatet overlever takket være kvinnenes støtte. Ofte spiller kvinner selv en aktiv rolle ved æresdrap.
Nok av eksempler
Fikk du med deg at ei 18 år gammel jente nylig ble dynka i bensin og brent levende av sin egen mor, kun fordi hun giftet seg med mannen hun elsket? Hun ble også torturert på forhånd, men moren angrer ikke.
En 17-åring ble voldtatt av begge sine brødre og gjort gravid. Da hun nektet å begå selvmord på morens kommando, forsøkte moren å kvele henne med en plastpose rundt hue, før hun skar over jentas pulsårer og slo henne i hodet med en treklubbe til skallen hennes ble smadret.
Selv spedbarn kan risikere å bli drept dersom familiens ære krever det. En to dager gammel babyjente i Istanbul ble kvalt med en klut av sin bestemor. Barneliket ble plassert i et hull i hagen, og hullet fylt igjen med sement. Æren var gjenopprettet da det lille hjertet sluttet å slå.
Enorme mørketall
Men de fleste sakene når aldri media. Mørketallene er enorme. Æresdrap blir ofte forsøkt kamuflert som ulykker eller selvmord, eller det påstås at jenta har rømt hjemmefra. Slike saker blir sjelden avslørt, for familien pleier å stå samlet om drapet, og svært få vitner mot sine egne slektninger. Rettferdighet eksisterer ikke når lojaliteten til miljøet veier tyngst.
For eksempel anslo britisk politi at trolig flere hundre var involverte i konspirasjonen for å skjule drapet på den tjue år gamle jenta som norske Deeyah Khan laget en prisbelønt dokumentar om. Hun ble voldtatt flere ganger, kvalt med en ledning, stappa i en koffert, og dumpet nådeløst på en forlatt gravplass. Men ingen i miljøet ville hjelpe politiet.
Æresnormene er så sterke at mange føler de ikke har noe annet valg enn å drepe når noen bringer skam over miljøet, og iblant feires et vellykket æresdrap med en stor fest. I noen land blir æresdrap faktisk vurdert formildende ved straffeutmålingen, eller mordere kan bli tilgitt av offerets far og slippe straff, noe som skjer hver gang drapet var ønsket.
Det skjer også her
Men æresdrap foregår ikke bare i fremmede land. Når for eksempel påfallende mange minoritetsjenter i Sverige mister livet etter å ha falt ned fra balkonger, såkalte «balkongflickor», da begynner man å ane et mønster. Dessverre kan et hode som får et brutalt møte med asfalten ikke lenger fortelle hva som egentlig skjedde.
Det er også verdt å minne om at flere hundre barn og unge i norske skoler hvert år sendes til foreldrenes opprinnelsesland mot sin vilje. I mange tilfeller for å hindre at de blir for norske. Noen for å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet. Mens enkelte rett og slett bare «forsvinner» for godt, og meldes ikke savnet av familien.
Jeg vet om flere jenter som har opplevd det. Provoserer det deg ikke? Det provoserer meg.
Noen jenter ender opp gule og blå på et krisesenter, eller de må leve på kode 6. Det betyr at de gis en ny identitet. Men helt trygge kan de aldri føle seg. Gjennom sosiale medier blir det stadig lettere å spore opp de sorte fårene, og miljøet er så stort at det er vanskelig å leve et helt liv på flukt uten å bli oppdaget.
- FØLG DEBATTEN: og
Kvinnene utgjør hjertet i æreskulturen
Det er jentenes mødre, søstre, tanter, kusiner og andre kvinner i miljøet som utgjør selve hjertet i æreskulturen. Det er de som oppdrar barna slik at denne tankegangen formidles videre fra generasjon til generasjon, og det er de som står for den daglige mikrokontrollen som holder systemet i gang.
De overvåker. De sprer rykter og sladder. De kjefter og håner. De truer og advarer. De slår. Og iblant dreper de.
De unge jentene får vite hva som skjer med dem som ikke føyer seg, slik at ingen skal finne på å følge i de skamløse jentenes fotspor. I noen tilfeller har søstre blitt tvunget til å se på sin søster bli myrdet så de ikke begår samme feiltrinn.
Hvem tør å utfordre skjebnen når de vet hva som venter dem som velger feil i miljøets øyne?
- Les også: Bølgen av rebelske muslimer
Kvinnene gjør det mulig
Det er ikke rom for å la jentas følelser styre partnervalget, for da risikerer familien å bli utstøtt, og ingen vil noensinne gifte seg med de andre barna deres. Den skammen er for enkelte umulig å leve med. For å tilfredsstille miljøets krav må slike jenter dø.
Det er kvinnene som gjør alt dette mulig. De overøser oss med dårlig samvittighet, og når vi angrer på å ha brakt skam over miljøet og blitt for vestlige, lurer de oss hjem med falske forhåpninger om tilgivelse, før de setter kniven nådeløst i strupen vår. Akkurat det skjedde med ei jente jeg kjenner.
Eller kjente. Hun er død nå.
Hvor er søstersolidariteten?
Selvsagt er det også mange i miljøet som opplever en annen hverdag enn dette, men folk vet hva som foregår. Da gjør det ekstra vondt når etablerte og dyktige kvinner i minoritetsmiljøet velger å ikke si noe, fremfor å kjempe aktivt mot dette.
Noen av de mest ressurssterke minoritetskvinnene maler et slags glansbilde av hverdagen til kvinner med samme bakgrunn, samtidig som tusenvis av medsøstre lider i taushet mens de berøves sin frihet. Hvor er søstersolidariteten når den trengs som mest?
Mens jeg skriver disse ordene ligger trolig flere lik av unge jenter og råtner nedgravd på en søppelfylling, på bunnen av en innsjø eller senket ned i et myrhull. De ble drept av kvinner som ville beskytte miljøets ære.
Blir jeg den neste til å bli tatt av en kvinne fordi jeg bringer skam når jeg forteller om hva som foregår?
Les flere ytringer fra Isra Zariat:
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
