NRK Meny
Kronikk

Bølgen av rebelske muslimer

Jeg har lenge lett etter de muslimske jentene jeg kunne kjenne meg igjen i. De som utfordret sine egne og sa akkurat det de mente, selv om det kunne provosere. Nå er de endelig her!

Namra Saleem

- Jeg var 25 år gammel og kjente et savn etter likesinnede. Og uansett hvor spesiell jeg trodde jeg var, visste jeg at jeg ikke kunne være unik. Det måtte finnes flere der ute som var som meg, men hvor var de? skriver Namra Saleem i denne kronikken.

Foto: www.johnandresen.no

I 2011 skjedde det noe som ble avgjørende for jakten på min egen muslimske identitet: Taqwacore. Opprinnelig var Taqwacore en fiktiv bevegelse av muslimske punkere, skapt av forfatteren Michael Mohammad Knight i romanen «The Taqwacores» og fiksjonen ble virkelighet. Ung muslimsk punk var et faktum.

Da det amerikansk-pakistanske punkbandet The Kominas skulle komme til Norge, nærmere bestemt Horten, for å spille på musikkfestivalen Kanalrock, eskalerte denne jakten. For første gang i mitt liv møtte jeg muslimske folk jeg kunne kjenne meg igjen i. Bandet brukte musikken til å gjøre opprør mot ukultur i islam. De sprengte grensene for hva det ville si å være muslim og var opptatt av at det fantes mange måter å praktisere sin tro på og at det var ingen som kunne bestemme hvordan de skulle leve som muslimer. Jeg var solgt.

Plutselig var alt tydelig for meg. Jeg var muslim på min egen måte.

Muslim på min egen måte

En kollega og jeg bestemte oss for å lage en reportasje om muslimsk punk og i den sammenheng fikk vi også prate med forfatter, samfunnsdebattant og muslimsk feminist Nazneen Khan-Østrem. Hun snakket om at punken handlet om å være kritisk til autoriteter og at kritisk tenkning også var en kjerne innen islam.

Plutselig var alt tydelig for meg. Jeg var muslim på min egen måte, det var ikke blasfemi å stille kritiske spørsmål til min egen religion, og ingen hadde rett til å bestemme hvordan jeg skulle være muslim. Dette var en ekstremt frigjørende oppdagelse, men da jeg var ferdig med reportasjen følte jeg meg alene igjen. The Kominas dro tilbake til USA og det var ikke som om jeg kom til å begynne å henge med Khan-Østrem. Selv om jeg innerst inne ønsket at vi skulle bli bestevenner, høre på taqwacore og spise gulab jamun sammen all night long.

Selv om jeg trodde at jeg var en av dem som gav fullstendig faen, oppdaget jeg at jeg alltid er redd for konsekvenser.

Frykten for konsekvenser

Selv om jeg hadde funnet min muslimske identitet forsvant ikke ukulturen i det pakistanske miljøet. Jeg hadde lyst til å leve livet mitt slik jeg ville, uten å være redd for konsekvenser. Det verste med æreskultur, sladrekultur og sosial kontroll er jo nettopp hvor hverdagslig og akseptert det egentlig er. Vi som er oppi det blir liksom vant med det, og selv om jeg trodde at jeg var en av dem som gav fullstendig faen, oppdaget jeg at jeg alltid er redd for konsekvenser. Ikke minst er det skummelt å kritisere ukultur blant mine egne fordi jeg frykter at nordmenn skal generalisere og tenke at alle med muslimsk eller pakistansk bakgrunn er sladrekjerringer og moralpoliti.

Men aller mest har jeg nok vært bekymret for hva foreldrene mine kunne utsettes for, for det føltes ikke rettferdig at de skulle lide for en kamp som jeg hadde valgt å ta.

Savnet tilhørighet

Det blir selvsagt urettferdig å ikke nevne Shabana Rehman og Deeyah Khan, for før jeg oppdaget muslimsk punk, hadde jeg allerede sett rumpa til Rehman og jeg hadde sett henne løfte mulla Krekar. Før jeg hadde oppdaget at jeg som norskpakistaner og muslim ikke skulle finne meg i å bli belært av andre om hvordan jeg skulle være eller praktisere troen min, hadde jeg allerede hørt musikken til Deeyah Khan. Hun fikk dødstrusler fordi hun var musiker og måtte så å si rømme landet på grunn av konservative krefter i det norsk-pakistanske miljøet.

Det måtte finnes flere der ute som var som meg, men hvor var de?

Men uansett hvor mange mullaer Shabana løftet, eller hvor høyt Deeyah sang, følte jeg ikke at de kjempet for meg. Det virket som om kampen de kjempet i større grad handlet om deres egen frigjøring (noe jeg selvsagt støtter), og det var vanskelig for meg å føle en tilhørighet, at vi på en måte sto samlet mot ukulturen og urettferdigheten.

Dette var lenge før jeg oppdaget Taqwacore, og lenge før ensomheten jeg kjente på etter at reportasjen om «Jakten på cool Islam» var publisert og glemt. Jeg var 25 år gammel og kjente et savn etter likesinnede. Og uansett hvor spesiell jeg trodde jeg var, visste jeg at jeg ikke kunne være unik. Det måtte finnes flere der ute som var som meg, men hvor var de?

De skamløse jentene

Det skulle ta hele fem år før bølgen av unge, rebelske jenter med muslimsk bakgrunn slo meg midt i fleisen. En av dem som var først ute var Isra Zariat (spaltist i Ytring, red.anm.). Hun hadde allerede ytret seg ved flere anledninger, men det tok flere år for meg å oppdage henne og skjønne hvor betydningsfull hun var. I dag er hun en kjent stemme i samfunnsdebatten og etterpåklokskapen holder på å ta knekken på meg når jeg tenker på at jeg kunne ha funnet henne for seks år siden.

Så var det Nancy Herz som skrev om de skamløse arabiske jentene, og ga meg en a-ha-opplevelse. Lenge trodde jeg jo at det med sosial kontroll og æreskultur først og fremst var et pakistansk fenomen (fordomsfullt nok), men etter innlegget til Herz innså jeg at vi er så mange flere som sitter med de samme tankene om dette enn jeg først antok. Like etter ble jeg oppmerksom på Sofia Nesrine Srour, som omtaler seg selv som muslim og feminist, og nå følger jeg plutselig en haug av disse unge, skamløse og frittalende jentene på Twitter. Det vil ingen ende ta!

Jeg føler meg ikke så alene eller redd lenger.

Redd for å provosere

For ikke lenge siden møtte jeg en av disse unge jentene i virkeligheten for første gang. Hun er den første norskpakistaneren jeg følte jeg fritt kunne dele ting med uten å bekymre meg for å bli dømt for det jeg fortalte, eller for at hun på noen som helst måte skulle bruke det imot meg. Det ironiske er at det likevel tok tid før jeg våget å åpne meg helt, som om jeg måtte vurdere og analysere henne først. Det var da jeg innså hvor dypt denne frykten for konsekvenser faktisk stakk, og at den fremdeles kontrollerte meg (til en viss grad).

Alle de gangene jeg har laget en radiosak eller skrevet et innlegg som kanskje kan provosere pakistanere har jeg håpt at de ikke vil oppdage det, at de ikke hører på radio eller leser nettartikler. Og hvis jeg skal være helt ærlig tror jeg heller ikke at mange av dem som bedriver denne sosiale kontrollen og sladringen gjør dette. Men alt som trengs er en slik person, og så sprer ordet seg som ild i tørt gress.

For ti år siden var det ikke mange jenter med muslimsk bakgrunn som høylytt tok et oppgjør med æreskulturen, sladrekulturen og sosial kontroll. Nå finnes det mange og de blir stadig flere. Og jeg føler meg ikke så alene eller redd lenger.

Kronikkforfatteren er fast ansatt i NRK.