Kreftene som forsvinner

Vi har akkurat vært gjennom en pandemi, hvor viktigheten av å ha et velfungerende forskningsmiljø tydelig ble synliggjort.

En annen konsekvens av covid-19, er at antallet som vil bli diagnostisert med brystkreft i år kommer til å bli rekordhøyt. Om dette er en vedvarende trend vet vi enda ikke.

Dette er noe som berører meg, ikke bare som forsker på brystkreft.

Vi er samlet til familiemiddag, og min mor forteller meg at hun har fått brystkreft. Uroen griper fatt i meg, før jeg raskt skyver den unna, lar fornuften ta over og stiller henne spørsmål.

Jeg vet at dette kan enten gå bra, eller det kan gå skikkelig dårlig. Heldigvis har hun mest sannsynlig den snilleste typen av brystkreft, noe som senere blir bekreftet.

Sommeren 2015 begynner bestemoren min å bli veldig distré. Det vi antar bare er alderen, viser seg å være brystkreft med spredning til hjernen. Hun dør kun et halvt år etter, like før jeg skal forsvare min doktorgrad om brystkreft.

Det er en komplisert følelse, når statistikken over alle som rammes av bryskreft, plutselig får et ansikt som du kjenner så godt.

I første del av spredningen av brystkreft, går kreftcellene til lymfeknutene under armen. Disse sjekkes derfor alltid når du undersøkes for brystkreft. Faren for at kreften har spredt seg til andre deler av kroppen er mye større om legene finner kreftceller i lymfeknutene.

Denne diagnosen får min forlover – før hun fyller 40 år. På grunn av denne diagnosen får hun store mengder kjemoterapi pumpet inn i kroppen. Dette har ført til dårlig hukommelse, blodpropp, en arm som ikke fungerer, dårlig balanse og ikke minst mye smerter.

Tre av mine nærmeste har hatt brystkreft. Min mor ble frisk, mens min forlover fikk en rekke av senskader, og min bestemor døde på grunn av spredning.

De er også et godt bilde på hvilke utfordringer kreftforskerne prøver å løse: bedre og mer spesifikke medikamenter for behandling uten bivirkninger, bedre metoder for å kunne skille mellom pasienten som vil ha en effekt av behandlingen, eller ikke. Og ikke minst, hvordan vi skal behandle og kurere pasienter med spredning.

Jeg jobber med å prøve å forstå hvorfor brystkreftcellene sprer seg til lymfeknutene og deretter til resten av kroppen. Hvis vi kan forstå hvorfor kreftcellene sprer seg, kan vi spare mange liv i framtiden.

Dessverre er sjansene små for at jeg skal finne disse svarene.

Da jeg søkte om penger for å kunne gjøre denne forskningen, ble avslaget begrunnet med at det var andre som drev med tilsvarende forskning, og at jeg ikke var en god nok forsker.

Samtidig som søknaden ble vurdert, mente UiT Norges arktiske universitet at jeg fortjente forskningsprisen som yngre forsker for 2022. Dette var en stor ære, og en bekreftelse på at jeg gjør en viktig jobb for brystkreftforskningen.

Det var likevel ikke nok for Norges forskningsråd. Kvinner dør fortsatt av brystkreft på grunn av spredning, så gåten kan jo ikke være løst, selv om vi er flere som forsker på dette.

Grunnforskning, selve forståelsen av sykdommen, lever et farlig liv i disse dager.

Normalt har slik forskning blitt støttet av tre store norske aktører: Kreftforeningen, helseforetakene og Norges forskningsråd. Fra sistnevnte er bevilgningen for 2022 redusert og tildelingen for 2023 er trukket tilbake.

Helseforetakene retter seg mer og mer mot klinisk forskning. Dette er forskning som ofte handler om utprøving av medisiner, og der grunnforståelsen av sykdommene ikke er i førersetet.

Kreftforeningen og Brystkreftforeningen deler heldigvis ut midler til grunnforskning, men selv med utrolig god stå-på-vilje og masse bidrag, finansierer de kun mellom 25–50 prosjekter årlig, og vi er 90.000 forskere i Norge.

I skrivende stund står hundrevis av forskere i Norge i fare for å miste jobbene sine. Jeg er en av dem. Hvis jeg ikke klarer å skaffe nye forskningsmidler, vil min tid som forsker være over, og min brystkreftforskning vil aldri bli noe av.

Vi mister jobbene våre fordi grunnforskning ikke prioriteres. Mister vi forskerne, mister vi muligheten til å forstå komplekse sykdommer, noe som vil lede til at antallet kliniske studier går ned.

Konkurransen for å få forskningsmidler har tilspisset seg over tid, og med tiltakene regjeringen nylig har gjort overfor Norges forskningsråd, må mange unge forskere gå ut i arbeidsledighet eller flytte fra Norge.

Vi rammes hardest fordi vi står i en skjult midlertidighet, hvor vi blir oppsagt om vi ikke får inn nye forskningsmidler.

Et tap av disse forskerne vil være fatalt for norsk forskning. Med oss tar vi våre ideer, vårt engasjement og vår kompetanse som vi har bygget opp i tiår.

I 2021 døde 591 kvinner og 10 menn i Norge av brystkreft, og de døde i all hovedsak på grunn av spredning. Det gjenstår fortsatt mange ubesvarte spørsmål som jeg, og mange andre unge forskere, ønsker å besvare.

Vi er enda langt unna å forstå hvorfor kreften sprer seg og hva som må gjøres for å stoppe spredningen. Hadde vi allerede visst hvorfor brystkreft sprer seg, hadde kanskje min forlover sluppet alle smertene, og min bestemor kunne ha vært med på doktorgradsfeiringen min. Grunnforskning må prioriteres.

Kun slik vil Norge være beredt på neste krise, og brystkreftpasienter med spredning vil kunne få et håp om å overleve sykdommen.

Les også: