Kronikk

Krafttak for livet

Da jeg ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen høsten 2016, ble jeg overrasket over min egen reaksjon.

Thomas Hylland-Eriksen

Du har ikke råd til stolthet og selvkontroll når du har kreft. Du viser dine svakheter og er takknemlig når noen gir deg styrke eller en skulder å holde seg fast i, skriver professor Thomas Hylland-Eriksen. Bildet er fra 2019, da han ble tildelt Akademikerprisen.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Jeg hadde vært syk nøyaktig én gang før. Da fikk jeg malaria i Vest-Afrika, men etter halvannet døgns behandling var jeg på jobb igjen. Ellers hadde jeg null i sykefravær, null i avlysninger.

Alt så ut til å gå på skinner sommeren 2016. Foreningen jeg ledet hadde arrangert en vellykket konferanse med nesten 2000 deltagere. Jeg ledet et stort forskningsprosjekt og hadde nettopp lansert en bok jeg var stolt av.

Jeg var i god form og full av energi. Men så var det en kveld min kone og jeg var ute og spiste pasta at jeg fikk magesmerter. Om det ikke hadde gjentatt seg et par dager senere, ville jeg ha skyldt på restaurantens mangelfulle hygiene.

To måneder senere lå jeg på Rikshospitalet, ute av stand til å reise meg på egen hånd, etter å ha fjernet et halvt dusin innvoller, deriblant bukspyttkjertelen. Tidligere hadde jeg aldri ofret en tanke på dette organet. Nå visste jeg at denne store kjertelen, også kjent som pankreas, ikke bare produserte insulin, men også bukspytt, altså fordøyelsesenzymer i lake.

Jeg var forbløffet over at jeg ikke fikk panikk.

Uten bukspyttkjertel blir du ikke bare diabetiker type 1, du blir også ute av stand til å fordøye mat. Heldigvis finnes kapsler man kan spise til måltidene. De virker sånn passe. Kapslene er laget av bukspyttet til svin.

Da jeg fikk min første var jeg fremdeles marinert i morfin, men jeg klarte likevel ikke å la være å spørre pleieren hvordan muslimer og jøder håndterte dette delikate spørsmålet. Hun så forbauset på meg. «Vänta lite, jag måste kolla». Etter ti minutter kom hun tilbake og kunne fortelle at de fikk dispensasjon fra sine religiøse ledere, da det stod om liv og død. Det var en lettelse å høre.

Å oppdage kreft kan være et detektivarbeid. Identiske symptomer kan ha ulike årsaker. Ofte trapper legene opp gradvis i sine vurderinger. I mitt tilfelle var det først mistanke om gallestein, deretter gallestein i gallegangen. Så trodde jeg at jeg var blitt glutenallergiker, mens legen antok at jeg kanskje hadde en betennelse i pankreas, og sa at det foreløpig ikke var mistanke om kreft.

Noen kreftformer er sjeldne og derfor relativt uinteressante for legemiddelindustrien.

Denne typen formulering inngår i rutinene for å forberede pasienten. Nøkkelbegrepet er foreløpig.

Da jeg fikk beskjeden, var jeg forberedt. Legen ringte i en pause under et arrangement i Operaen, hvor jeg skulle på scenen og snakke for et par tusen mennesker fem minutter senere. Nå var det «mistanke» om «en svulst under utvikling».

Denne formuleringen er kode for: «Det er nesten helt sikkert at du har kreft». Foredraget gikk fint, og jeg dro rett derfra til Molde for å dele ut en pris. Jeg var forbløffet over at jeg ikke fikk panikk.

Sannsynligvis er denne reaksjonen mer typisk enn mange er klar over. Alle vet jo at livet kan ta slutt når som helst. Det er ikke alt vi kan ha kontroll over. Hvem som helst kan bli påkjørt av trikken når som helst.

Over natten var jeg blitt en sånn som sliter med å skru av lokket på et syltetøyglass.

En kreftdiagnose er like kompleks som livet selv, ettersom den påvirker hele tilværelsen. Du må lære å overlate ansvaret til andre, men du må også justere dine forventninger. En høst måtte jeg avlyse turer til Shanghai, Port Elizabeth, Ålesund, Chengdu og Fukuoka, men til gjengjeld fikk jeg en fin lørdagsekskursjon til Drammen med min kone. Jeg måtte akseptere at planer ikke nødvendigvis blir realisert.

Jeg fortsatte å pusle med treårige prosjekter, men samtidig satte jeg pris på hver eneste morgen jeg våknet og følte meg i form til å gjøre noe i verden.

En av de største overraskelsene for meg har vært takknemligheten. Den så jeg ikke komme. Du har nemlig ikke råd til stolthet og selvkontroll når du har kreft. Du viser dine svakheter og er takknemlig når noen gir deg styrke eller en skulder å holde seg fast i. Jeg var takknemlig over at andre brydde seg om meg, at kaffen smakte godt, at høstløvet var rødt og oransje.

Jazzkonserter, matlagning og hagearbeid gav en lykkefølelse jeg sjelden hadde opplevd tidligere. Jeg visste jo at jeg levde på lånt tid med usikker forfallsdato.

Som kreftpasient må du lære å gi slipp, å overlate ansvaret til andre.

Kreft er et effektivt bullshitfilter. Jeg droppet en del uvesentligheter og konsentrerte meg om det som betydde noe. Jeg måtte lære å gi slipp, å akseptere – som en alkoholiker på AA-møte – at jeg ikke hadde kontroll. Jeg bestemte meg også for at jeg bare var pasient hos legen og på sykehuset. Resten av tiden var jeg et normalt menneske.

Det er ingen grunn til å skjønnmale denne tilstanden. For min del var jeg en ganske atletisk 54-åring sommeren 2016. Jeg syklet og svømte, likte å flyte på ryggen mens jeg lot som om jeg var en havoter; jeg løftet tunge ting og spilte squash. Da jeg våknet av narkosen samme høst, følte jeg meg som Rip van Winkle, mannen som sov i 20 år og var en olding da han våknet.

En kreftdiagnose er like kompleks som livet selv, ettersom den påvirker hele tilværelsen.

Over natten var jeg blitt en sånn som sliter med å skru av lokket på et syltetøyglass. Og jeg var fullstendig avhengig av andre for å klare meg. Kretsløpet jeg har drevet deltagende observasjon i – trygdesystemet, fastlegeinstitusjonen, poliklinikken, kreftavdelingen, spesialistene og generalistene i helsevesenet – ville ikke ha kunnet eksistere uten medisinsk kunnskap, og den kan bare etableres gjennom forskning.

Forskning krever tålmodighet, kreativitet og et blikk for detaljer. Jo mer vi vet, desto mer er det vi ikke vet.

Årets «Krafttak mot kreft» i regi av Kreftforeningen går til finansiering av forskning på kreftformer få blir friske av, som den jeg ble rammet av.

Noen av dem er sjeldne og derfor relativt uinteressante for legemiddelindustrien. Derfor trenger forskningen finansiering fra andre kilder.

Kreft er et effektivt bullshitfilter.

Det finnes ingen snarveier. Det koster, og det er verdt det. Som kreftpasient må du nemlig lære å gi slipp, å overlate ansvaret til andre.

Det eneste du ikke har råd til å gi slipp på, er livet.