Så slapp endelig katta ut av sekken – regjeringen vil ikke opprette en granskingskommisjon om fornorskningen av samene fordi de er redde for å skape forventninger om nye tiltak. Jeg er ikke overrasket, men jeg er skuffet fordi et godt samkvem mellom nordmenn og samer forutsetter at vi er villige til å se på vår felles historie.
Fra midten av 1800-tallet og frem til etterkrigstiden sto fornorskningspolitikken sterkt. Det samiske språket ble forbudt i skolen og samiske barn måtte flytte hjemmefra for å bo på internat. Dette er fortellinger om en statlig påført skam, som gjorde at mange brøt opp med sin samiske identitet.
Fram i lyset
Hva er det egentlig Sametinget ber om, som regjeringen forsøker å unngå? Vi ber om en sannhetskommisjon som dokumenterer konsekvensene av den lange assimileringspolitikken fra staten mot samene. Vi mener det er viktig å synliggjøre hvor brutal fornorskningsprosessen var og hvordan den fortsatt kaster skygger i livene til folk.
La meg gjøre det helt klart: Dette er ikke et innspill til en budsjettdebatt, der Sametinget ber om økte bevilgninger fra staten. Vi ønsker en åpen prosess, der staten tar initiativ til å se på fornorskningen som staten selv iverksatte. Hva resultatene av et slikt kommisjonsarbeid blir og hvordan dette skal håndteres, er noe som må vurderes da.
For det samiske folk handler dette om å bearbeide århundrer med undertrykkelse, og er et viktig steg på veien videre for oss som nasjon. Vi har ikke tenkt å grave oss ned i offerrollen. Vi vil gå inn i fremtiden som et stolt folk, med et avklart forhold til vår historie.
Ikke nok
Så vil mange si: Dere har mulighet for demokratisk representasjon gjennom Sametinget og konsultasjonsdialogen med regjeringen, som gir samene rett til å uttale seg om saker som angår oss. Kong Harald har bedt dere om unnskyldning på vegne av det offisielle Norge.
Er ikke det nok? Nei, det er ikke nok. Staten har bidratt til å opprette Sametinget og vernet oss gjennom grunnloven. Men våre historiske sår stikker dypere enn som så, og trenger en egen renselsesprosess for å bli leget.
Forutsetningene for dette er at sannheten må dokumenteres, og at historiske hendelser, urett og overgrep må gjennomgås. Det som er urettmessig tatt fra folk, må leveres tilbake. Det samiske folk har opplevd å bli fratatt sin kultur, språk, levesett og verdighet. Våre nakne kropper og hodeskaller har blitt utsatt for raseforskernes målinger og blikk.
Samiske kirkegårder har blitt plyndret av forskere, med velsignelse av den norske kirke og stat. Levningene av våre mange forfedre er oppbevart i et lukket magasin i Oslo, og har ennå ikke fått komme hjem. Den dag i dag bærer mange samer norske familienavn fordi de ble tvunget til å gi opp sine samiske navn for å eie jord.
Sorgen over tapt språk, identitet og mangel på kunnskap om egen historie, oppleves som veldig hard for mange i dag. Reparasjon av et vennskap kan aldri skje om du stjeler fra din venn og ber om tilgivelse uten at du er villig til å gi tilbake det du har stjålet. En sannhetskommisjon vil være et viktig bidrag i en slik forsoningsprosess.
Smertefullt, men nødvendig
Staten forsøkte å få samene til å glemme seg selv og lyktes godt på vei. Men den samiske selvfølelsen har vokst seg sterkere de siste årene, og vi har blitt såpass trygge på oss selv at vi nå har begynt å våge og snakke om vonde temaer som seksuelle overgrep, vold og diskriminering. Sametinget presenterte nylig en forskningsrapport om vold i nære relasjoner i det samiske samfunnet.
Rapporten viser at vold er et stort tabu blant samer, som også hjelpeapparatet har vanskeligheter med å snakke om. Forskerne fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) peker på at historiske traumer fra fornorskningen er en av forklaringsfaktorene til dette. En sannhetskommisjon vil kunne avdekke hvorfor det er slik, og hva vi kan gjøre for å stoppe det.
FØLG DEBATTEN: og
Det er ikke bare Sametinget som ser behovet for en gransking av fornorskningspolitikken. Samisk kirkeråd har signalisert at de vil være en aktiv part i et slikt arbeid. Kvenene har også en lignende historie, som trenger å bli sett nærmere på. Flere stortingsrepresentanter har dessuten tatt til orde for en kommisjon som skal få sannheten på bordet. Dette er ikke ukjent i urfolksverdenen. Canada har våget å ta sin koloniseringshistorie på alvor, og anerkjenner at den har påført urfolk store lidelser gjennom egen assimileringspolitikk.
Sametinget ber nå om et lignende arbeid i Norge. Vi vet at det vil være en smertefull prosess, men den er høyst nødvendig. Da er det svært beklagelig at den norske regjeringen ikke tør å se på sannheten sammen med oss. Det er på tide at nordmenn blir kjent med sin egen nære historie.
