Lærernes kompetanse og deres arbeidsforhold har blitt et mangeårig politisk tema. Det er bra fordi det viser hvor viktig læreryrket er, men det er ikke bra når det bidrar til mange feilaktige negative beskrivelser av yrket.
Kommunenes ansvar
Det er kommunene som arbeidsgivere som har som oppgave å ansette de riktige lærerne og gi dem kontinuerlig kompetanseutvikling. Er kommunene seg bevisst denne oppgaven, og makter de å oppfylle den?
Mye tyder på at svaret er nei for det store flertallet av kommunene. Jeg tror det er en viktig årsak til at staten blander seg så mye inn hva som skal være lærernes formelle kompetanse. Statens regulering er lærer Håvard Tjora sterkt misfornøyd med i sin kronikk på NRK Ytring.
Den vanlige arbeidsfordelingen i norsk arbeidsliv er at staten er ansvarlig for den formelle grunnutdanningen og arbeidslivet må ta ansvar for senere kompetanseutvikling.
Nye utfordringer
Staten legger rammer og føringer for universitetene og høgskolene. Alle utdanninger, også profesjonsutdanninger med mye praksisopplæring, må ha et livslangt yrkesperspektiv og ikke bare et kortsiktig perspektiv på innholdet i et yrke i dag. Grunnutdanningen skal gi et godt grunnlag for den livslange kompetanseutviklingen.
Deretter tar arbeidslivet over ansvaret. Arbeidsgiver må bidra med spesifikk opplæring for nyutdannete og sørge for at ansatte har gode mulighet til utvikle sin kompetanse. Arbeidshverdagen endrer seg i alle yrker, med nye oppgaver som kan skyldes en lang rekke forhold, som for eksempel nye teknologiske muligheter, mer mangfoldig befolkning, nye forskningsfunn, osv.
Dette gjelder opplagt også læreryrket. Universitetene bidrar gjerne i denne kompetanseutviklingen, men det er ikke universitetenes hovedoppgave.
Kommunale forsømmelser
Det at nasjonale politikere har opplevd at det er nødvendig å legge sterke føringer på videreutdanningen og kompetansekravene i læreryrket, i motsetning til andre yrker, er et tydelig signal om at de synes kommunene har forsømt ansvaret i mange tiår.
Når Håvard Tjora angriper de nasjonale politikerne mener jeg altså at han retter baker for smed. I stedet burde han gjort en kritisk vurdering av hvordan kommunene har skjøttet sitt ansvar for kompetanseutvikling hos sine lærerne.
Statlige reguleringer må nødvendigvis bli mer rigide enn lokale løsninger og derfor få uheldige utslag i enkelttilfeller. Det at Tjora gjør spørsmålet om kompetansekrav for lærere til et personlig anliggende er en god illustrasjon av dette.
Liten tillit til arbeidsgiver
Hvis betegnelsen «superlæreren», som av og til brukes om Tjora, er i nærheten av å være riktig, bør enhver kommune som tar sin oppgave som skoleeier alvorlig ønske å ansette ham, og sørge for at eventuelle formelle mangler ordnes i etterkant. Det har ikke Tjora tillit til at kommunene vil gjøre.
Nå blir det masterkrav til nesten all lærerutdanning i Norge. Det synes fornuftig fordi det vil forbedre evnen til å stille spørsmål ved egen utøvelse av yrket og utveksle erfaringer med andre.
Kompetanseutviklingen må fortsette
Lærerne må ha en forskningsbasert utforskende tilnærming til sitt eget arbeid, som alle andre kunnskapsarbeidere. Foreløpig har statens opplegg for videreutdanning og kompetansekrav vært knyttet til undervisningsfag. Nå bør neste fase i kompetanseutviklingen starte.
Etablerte lærere må få mulighet til å opparbeide seg den kunnskapen som ligger i en mastergrad når det er den framtidige kompetansenormen. Erfaringsbaserte mastergrader er stadig vanligere i yrkeslivet. De bygger på yrkeserfaringene som studentene har, og utvikler en utviklings- og forskningsbasert tilnærming til yrkesutøvelsen.
Men skal slike tilbud etableres må lærernes arbeidsgivere ønske det.
Gjør de det, eller sitter kommunene bare og venter på statens politikk?
Følg NRK Ytring på og
