NRK Meny
Kronikk

En spyttklyse fra kunnskapsministeren

Etter seks års utdannelse og 18 års erfaring er jeg ikke lenger kompetent til å være lærer. Politikernes iver etter å lage verdens beste skole har lagt yrkesstoltheten min i grus.

Håvard Tjora

MATTELÆRER: Håvard Tjora mener det nye kompetansekravet til lærere som har jobbet lenge i skolen er som en «real spyttklyse i ansiktet».

Foto: Adalheidur Oldeide / NRK
Håvard Tjora
Lærer og forfatter

Da jeg bestemte meg for å bli lærer, var det fordi jeg ville jobbe med mennesker – det er få andre yrker du kommer tettere på mennesker over tid enn som lærer.

Vi husker alle sammen ulike lærere vi har hatt på godt og vondt. På lærerskolen ble vi bedt om å spre fagkompetansen vår, slik at vi kunne undervise i flest mulige fag. Jeg tok norsk, matematikk, musikk, idrett, naturfag, samfunnsfag og religion. Jeg fordypet meg i matematikk, og tok så mange studiepoeng i matematikk som mulig.

Skolens oppgaver har også vokst vanvittig. Og det som før var et samfunnsansvar, har nå blitt et læreransvar.

«Lærerne er for dårlige»

Og derfor slår det meg, at såpass mange politikere bruker skolen til å slå politisk mynt. «Lærerne er for dårlige». «Lærerne jobber for lite». «Lærerne har ansvaret for at 1/3 ikke gjennomfører videregående». «Lærerne må ta ansvar i Isaksens realfagskrise».

Da jeg intervjuet vår egen kunnskapsminister høsten 2015, spurte jeg han hvor han mente at lærerens jobb sluttet, og hvor han mente at samfunnet skulle ta over. Da svarte han at lærerne skal primært undervise.

Da skjønner jeg at han aldri har stått i et klasserom med en alvorlig mobbesak.

Da skjønner jeg at han aldri har stått i et klasserom med en alvorlig mobbesak. Eller kommet mandag morgen og låst inn klassen, mens ei av jentene sitter på utsiden og griner, fordi stefaren har kasta henne ut. Eller prøvd å engasjere for diktanalyse til han som gruer seg til å komme hjem, fordi han er usikker på hva slags tilstand han finner mamma i.

Dette er også skolen. Dette er det som tar tid, som tar sjelefred, som tar helger og kvelder. Det at vi faktisk ikke bare underviser.

Lærerforakt og mistillit

Det største skuddet for baugen jeg har fått som lærer, er kompetansehevingskravet til kunnskapsminister Isaksen. Jeg er trolig den i Norge som har møtt flest lærere, og jeg har møtt så mye bra folk, så mye omsorg, så tøffe folk, så kloke og beleste folk.

Og så blir det ropt fra talerstolen, at norske lærere er for dårlige. De er så dårlige, at alle de som utdannet seg til allmennlærere, alle de som gjorde som de ble bedt om, og spredte sin kompetanse, ikke får lov til å undervise mer, hvis de ikke skaffer seg minst et grunnfag innen matematikk, norsk og engelsk innen ti år.

Igjen lyser det gjennom, en mistillit, og en lærerforakt, som er tung å ta med seg.

Dette gjelder 38.000 lærere. Igjen lyser det gjennom, en mistillit, og en lærerforakt, som er tung å ta med seg.

Hva med å si at nå skal dere få den etterutdanningen dere har mast om de siste 50 åra. Nå lages det støtteordninger sånn at dere endelig kan melde dere på kurs. Og så kan dere kalle dere spesialister i matematikk, eller adjunkter med tillegg eller hva vet jeg. Som lønn får dere en marsipangris til jul, etterutdanning er tross alt først og fremst et gode.

Jeg må trolig slutte som lærer

Jeg er en av dem som trolig må slutte som lærer på grunn av dette kompetansekravet. Jeg jobber på Svalbard, og har ikke fått lov å komme med på kurs ennå.

Hvis jeg skulle få det innvilget neste år, binder jeg meg til Svalbard for minst to år, ett for etterutdanninga, og ett for å bruke den nye etterutdanningen på skolen som ga meg den. Men før jeg får den på plass, får jeg trolig ikke jobb i Oslo, som er byen jeg har huset mitt i, og som er byen jeg forlot og hadde ment å komme tilbake til.

Jeg er en for dårlig mattelærer.

Vi hadde en fullt gyldig utdannelse, med en fullt gyldig grad, som ga oss rettigheter. Og over natta ble den fratatt oss, med tilbakevirkende kraft. Min utdannelse er ikke lenger gyldig.

«Jeg er en for dårlig mattelærer». Det er beskjeden som er gitt til foreldre og til elevene mine. Hvis det går dårlig med en av mine elever nå, så vet i hvert fall foreldrene hvor de skal peke.

Ungdomsskolematte

Og det er urettferdig, for det er ikke riktig. Tenk deg at du skal undervise 30 elever i 10. klasse i matematikk. De er delvis demotiverte, og de skal sannsynligvis opp til en eksamen, kanskje også en muntlig eksamen som du skal lede dem gjennom. Hvis du er dårlig i matematikk, tar du ikke på deg den oppgaven. Det sier seg nesten selv. De som tar på seg å undervise i matematikk på ungdomsskolenivå, kan ungdomsskolematten.

Men i norsk skole er det lærermangel. Lærere dyttes inn der det er behov for dem. Jeg hadde Kunst og håndverk over flere år, og syntes jeg gjorde det greit, helt til jeg så hva en utdanna kunst- og håndverkslærer gjorde, det var en tydelig klasseforskjell.

Å forenkle det kjempekomplekse bildet av hva som er problematisk i skolen, med at lærerne er for dårlige, det er en hån mot hele standen.

Ei venninne av meg, tagg og ba for å slippe å undervise klassen sin i matematikk, hun var dårlig i faget, og hadde valgt det bort gjennom hele utdanningsløpet sitt. Men hun måtte undervise i matematikk i årevis.

Og her ligger noe av problemet. Det er ikke de som har valgt å være matematikklærere, som nå må ta mer utdanning for å få fortsette, som er hovedproblemet, men heller det at det er mange som ikke vil være matematikklærere, som likevel tvinges til å undervise i matematikk.

I tillegg har vi en læreplan, som har med hundrevis av mål, som om alt i matematikken er like viktig, og det blir for lite tid til å lære ting skikkelig.

En real spyttklyse i ansiktet

Å forenkle det kjempekomplekse bildet av hva som er problematisk i skolen, med at lærerne er for dårlige, det er en hån mot hele standen. Det er en real spyttklyse i ansiktet på dem som har brukt yrkeslivet sitt på å få allerede tusenvis av barn helskinnet gjennom matematikken og skoleløpet.

Å si at disse erfarne, høykompetente lærerne ikke er gode nok, fordi de mangler noen studiepoeng, å sette dem bakerst i jobbkøen, bak en nyutdannet lærer på 22 år som har studiepoengene, men som aldri har stått i et klasserom, og som det er 30 prosent sjanse for at slutter innen få år, fordi læreryrket ble for tøft for han eller henne, det er et så stort svik mot oss som stand og mot enkeltlærere, at jeg forundres over at det kan forbigå i så stor og øredøvende stillhet fra Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund som det har gjort.

En skriftlig tilbakemelding til Torbjørn Røe Isaksen

Jeg tok fire års lærerutdannelse og betalte av egen lomme en mastergrad i spesialpedagogikk – jeg har seks års utdannelse, og 18 års yrkeserfaring. Skal jeg tilbake til Oslo, blir det trolig ikke som lærer, rett og slett fordi jeg med min kompetanse ikke er ønsket i skolesystemet.

Her traff du ikke helt.

Hadde kompetansekravet vært en stiloppgave, ville jeg skrevet til Isaksen: Her traff du ikke helt. Jeg har sett mye bedre og mer gjennomarbeidede innleveringer enn dette. Her mangler de saklige begrunnelsene, de gjennomtenkte konsekvensutredningene, og de gode argumentasjonsrekkene, som du innimellom kommer med. Jeg foreslår at du prøver igjen med dette i bakhodet.

Håvard Tjora møtte Høyres Kristian Tonning Riise til debatt i Ytring på NRK P2 søndag 16. juli.

Etter tv-serien Blanke Ark ble forfatter og lærer Håvard Tjora kjent som super-læreren. I dag bor han på Svalbard og lurer på om det er mulig for ham å jobbe som mattelærer hvis han flytter tilbake til fastlandet igjen. I dagens Sommer i P2 forteller Tjora om hvordan politikernes iver etter å lage verdens beste skole i stedet la yrkestoltheten hans i grus.

SOMMER I P2: Hør Håvard Tjora fortelle mer om lærerkrav og merkelappen han fikk som «superlærer» i Sommer i P2 3. juli 2017.