Klimademonstrantene som forsvant

Vi husker hvordan unge flokket til gatene. Vi husker klimabrølet.

Så ble det stille.

Pandemien og metersgrensen var en effektiv stopper for folkesamlinger. Men siden samfunnets gjenåpning, hvor ble det av de unge klimademonstrantene?

Skolestreikene i 2019 mobiliserte mange unge som ellers sjelden streiker for saker de engasjerer seg for. Å demonstrere med plakater og kamprop er en såpass stor investering at mange først gjør det når det er «en greie» blant andre.

Etter at pandemien opphørte, har kun de mest engasjerte fortsatt å demonstrere. Det var noen som samlet seg foran Stortinget for å demonstrere etter lanseringen av FNs klimarapport forrige mandag, men de var bare noen titalls.

De rettet spesiell kritikk mot Norges utstrakte oljeleting, fordi det er en direkte motsetning til FNs generalsekretærs kraftige formaninger om at leting etter ny olje må stanses.

Selv om det hovedsakelig er de mest engasjerte som nå demonstrerer, betyr det ikke at andre unge ikke bryr seg om klima. Klima er fortsatt høyt oppe på listen over samfunnstemaene som opptar unge mest. Man kan være engasjert selv om man ikke streiker.

Undersøkelser fra det siste året har riktignok vist at unge er noe mindre opptatt av klima enn i 2019. Antagelig skyldes det blant annet pandemien, krigen i Ukraina, og den økonomiske uroen som har fulgt.

Det er begrenset hvor mange utfordringer man orker å ta innover seg samtidig.

Selv har vi holdt foredrag om klima for flere titusen elever på ungdomsskoler og videregående skoler gjennom disse årene.

Vi har pratet med hundrevis, om ikke tusenvis, om klima. Vi opplever fremdeles mye engasjement, om enn litt mindre enn i 2019, men vi ser også en stor motløshet blant mange unge. Det motiverte oss til å skrive en bok som vil gi troen på at vi kan løse klimautfordringen.

Vi opplevde en endring blant unge etter streikene i 2019. Da fortalte mange oss at de følte at klimastreikene ikke hadde betydd noe. De opplevde at politikerne fremdeles ikke gjorde noe som helst.

Regjeringens svar på streikene var å invitere unge til et «klimatoppmøte». Der skulle unge gi innspill på hva slags klimatiltak de ønsket iverksatt. Etter «toppmøtet» hørte deltakerne ingenting fra politikerne. Det etterlot mange med en følelse av at politikerne ikke lytter til unge.

Kanskje har manglende politisk handling gjort unge enda mindre motiverte for å streike. Når 40.000 i gatene i 2019 ikke var nok, hvorfor prøve igjen?

Under lanseringen av rapporten Ung2023, påpekte Opinion det samme: Mange unge føler at politikerne har ansvar for å løse klimakrisen, og at det enkeltpersoner selv gjør har mindre betydning. Dette ble trukket frem som en årsak til at unge er mindre engasjerte i klima nå.

For politikere bør dette få varsellampene til å blinke. Hvis unge ikke lengre orker å involvere seg i den saken som kanskje er viktigst for fremtiden deres, hvor er vi da på vei?

Om unge er motløse og derfor engasjerer seg mindre, betyr ikke det at politikere kan lene seg tilbake. Gjennom Parisavtalen har vi lovet å kutte over dobbelt så mange utslipp dette tiåret, som vi ligger an til nå.

Vi er på stø kurs til å bryte vårt løfte til verden, og politikerne vet det. De vet også at valgene våre dette tiåret har enorm betydning for fremtiden.

Den utstrakte oljepolitikken vår går på tvers av tordentalene til FNs generalsekretær, og en rekke forskningsrapporter.

Selv om Norge, i likhet med alle andre land, ikke kan løse klimakrisen alene, så bidrar vår nåværende politikk til å ødelegge fremtiden. Dette er unge klar over, og mange føler at politikerne bærer størst ansvar for det. Derfor blir de motløse.

Kanskje såpass motløse at de ikke orker å sette seg med bind for øynene foran Stortinget.

Det betyr selvsagt noe hva vi unge gjør selv – for eksempel ved å endre vanene våre for klima. Alle monner drar. Derfor gjør unge også mye for klima i hverdagen, men politikerne må ta beslutninger som virkelig får oss på rett kurs. Det bør egentlig ikke unge trenge å fortelle dem med kamprop og plakater.

Hvis norske myndigheter fortsette å prate mer enn de handler, må de spørre seg hva konsekvensene blir. Det vil ikke bare bidra til kraftigere klimaendringer, men kan kanskje også skade tilliten unge har til politikere, svekke troen deres på at det nytter å engasjere seg, og gjøre unge enda mer motløse for fremtiden.

Dette er sagt tusen ganger før, men: Det handler om fremtiden til barna, barnebarna og oldebarna til dagens voksne.

Derfor bør vi kanskje legge bort spørsmålet om hvorfor unge uteblir fra å streike, og snarere spørre: Hvor blir det av de voksne klimademonstrantene?

Les også: