Bildet gikk verden rundt. Fire politifolk ber en kvinne på stranden i Nice om å kle av seg. Hun har på en sort bukse, turkis tunika og et matchende skjerf knyttet rundt hodet. De får henne til å ta av seg skjorten, så får hun en bot. Kvinnen hadde brutt loven – hun brukte feil klær.
I sommer innførte den sørfranske byen forbud mot å bruke den heldekkende badedrakten burkini på stranden. Kvinnen på bildet hadde ikke på seg burkini, kun et antrekk som ofte blir brukt av muslimske kvinner. Men det var likevel nok til å bli tatt.
Et symbol på «islamsk ekstremisme» sier ordføreren i Cannes om plagget burkini. En drakt som strider mot franske verdier og er basert på «slaveri av kvinner», mener den franske statsministeren, Manuel Vall. Mens tidligere president Nicolas Sarkozy ønsker et forbud mot plagget i hele landet.
At man ikke får lov til å bruke de klærne man vil i 2016 virker rart. At lover kan bestemme hvor mye hud en kvinne skal vise er ubehagelig. Men det er ikke nytt. Klær har alltid vært en brikke i et større spill om makt.
Skivebom
Årsaken til burkiniforbudet, var terrorangrepet på promenaden i Nice på Frankrikes nasjonaldag 14. juli. 86 mennesker døde etter at en lastebil kjørte inn i folkemengden under det tradisjonelle fyrverkeriet. Forbudet skulle hindre uro etter tragedien, ble det sagt.
Flere franske byer fulgte etter og forbød badedrakten. De grusomme handlingene til en gjerningsmann med muslimsk bakgrunn og hans medhjelpere, førte altså til at muslimske kvinner som dekker hode og kropp ikke får gå på stranden som andre.
Fredag bestemte den franske grunnslovsdomstolen at forbudet i en av byene, Villeneuve-Loubet, er i strid med den franske grunnloven og må oppheves. Kjennelsen vil trolig skape presedens for de andre som har innført forbud. Uansett utfall kan man lure på hvordan noe slikt kunne skje.
Å fjerne et klesplagg vil aldri løse et politisk og sosialt problem som terror. Og i hvert fall ikke ved å innskrenke friheten til uskyldige mennesker fordi de har en viss tro. Man kan heller ikke forhindre at noen kvinner tvinges til å dekke hode og kropp, ved å tvinge de samme kvinnene til å kle av seg. Tvang er og blir tvang, og frihet er ikke synonymt med å være avkledd. Nakenhet kan også være et resultat av tvang. Frihet er heller å kunne bestemme selv.
Rød tråd
«Menn vil tvinge kvinner til å ta på seg klær. Menn vil tvinge kvinner til å ta av seg klær. Den eneste fellesnevneren: Menn vil tvinge kvinner», skrev den svenske forfatteren og komikeren Jonas Gardell på Facebook etter bøteleggingen i Nice. Han har rett. Forbudet handler om makt. Makt i forhold til kvinner, men også i forhold til religion og politikk. Men først og fremst er forbudet et forsøk på å manipulere og styre samfunnet ved hjelp av de maktmidlene man har – som for eksempel klær.
I oldtidens Egypt – for 4-5000 år siden – måtte fattige gå nakne og bare rike fikk bruke fottøy. Etter de kristne korstogene på 12- og 1300-tallet, ble det umoralsk for kvinner i Europa å vise kropp og hår. Til og med de vide ermeutringningene i overkjortlene ble fordømt av kirken og kalt «helvetesvinduer». (Å skimte det kroppsnære plagget under kunne nemlig føre til begjær og evig fortapelse.)
På 1920-tallet målte politiet i USA badedrakter med målebånd på stranden. Et visst antall centimeter av kvinnelåret måtte være dekket til. Hvis ikke ble bæreren arrestert og kjørt bort.
Velbrukt politisk virkemiddel
Klær blir brukt til å definerer status og makt. De er også formidlere av samfunnets moral. Men klær er også et velbrukt politisk virkemiddel. Den fascistiske diktatoren Benito Mussolini brukte for eksempel klær for å vinne italienernes gunst på 1930-tallet.
I 1932 grunnla han en egen statlig institusjon som skulle styre moteindustrien i landet. Målet var å få moteskapere til å bruke italienskproduserte materialer og finne inspirasjon i italienske nasjonaldrakter og kultur. Samtidig stemplet Mussolini utenlandske varer og mote som farlig kosmopolitisme. Han brukte motens makt for å oppnå en politisk.
I vår egen tid har også hettejakken spilt en politisk rolle. I 2005 innførte et kjøpesenter i Sør-England forbud mot å bruke hettejakke inne på senteret. Årsaken var problemer med ungdomsgjenger som bare hang, og ifølge senterledelsen skapte dårlig stemning.
Ungdommene som ofte brukte hettejakke, oppholdt seg på senteret fordi de ikke hadde noe annet å gjøre. Et sosialt og politisk problem ble dermed forsøkt løst ved å viske ut et plagg. Det samme skjedde under opptøyene i London sommeren 2011. For å få kontroll på opprørerne, som ofte brukte hettejakker, ble plagget grunn nok til å bli arrestert.
Klesspråk
Hvordan vi mennesker ser ut, pynter og kler oss er del av et visuelt språk. Hvem vi er og vil være, hva vi føler, mener og tror, kan også vises på kroppens overflate. Men i tillegg til å markere identitet, forteller det vi tar på også noe om tiden vi lever i. Om hvilke hendelser, politiske strømninger, økonomi og verdier som råder her og nå.
Klær er altså ikke bare en kreativ og personlig greie, det er også et utstillingsvindu for tiden vi lever i. Og akkurat som det muntlige språket, kan det visuelle brukes til å oppnå visse fordeler. Det kan også brukes til å hevde seg og få makt. Det betyr at man også kan tråkke på og diskriminere andre.
Den australske designeren som skapte burkinien, sier at tanken bak badedrakten var å gi kvinner større frihet. I stedet er muslimske kvinner i Frankrike som vil ha mer tøy på kroppen, fått mindre frihet og blitt en brikke i et politisk spill.
Terror på fransk jord og franskmenn som verver seg til IS, er et alvorlig problem som er vanskelig å løse. Årsakene ligger trolig ikke bare i hva som skjer utenfor landets grenser, men også i det franske samfunnet. Som store klasseforskjeller, diskriminering og arbeidsledighet.
I stedet for å ta tyren ved hornene, å prøve å fjerne selve grobunnen til terror, griper noen franske politikere heller til en av de eldste og enkleste triksene av alle. Å gjøre en symbolsk handling som kan gi inntrykk av handlekraft. Og er det noe som har nok symbolsk kraft til gjøre jobben, så er det klær.
FØLG DEBATTEN: og
