Kronikk

Kjønnskrigen

Vi trenger ikke et måltall på hvor mange prosent kvinner vi skal ha i Forsvaret.

Cecilie Wang

En politisk målsetting om kjønnsfordeling bør ikke være avgjørende for tilsettinger i en militær avdeling. skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Denne måneden satte regjeringen et mål om at minimum hver tredje elev på krigsskolene og i befalsutdanningen bør være kvinne. Dette oppfattes som en respons på resultatet fra MOST-undersøkelsen om seksuell trakassering i Forsvaret.

Jeg har i snart seks år vært befalingskvinne i Hærens operative avdelinger. Et måltall om kvinner i de militære utdanningene er ikke riktig måte å håndtere seksuell trakassering på.

Krigens fysiske og psykiske påkjenninger skiller ikke mellom kjønn.

Tuftet på fredstid?

I dag er jeg troppssjef for en mekanisert infanteritropp i Panserbataljonen, Brigade Nord. Jeg har tjenestegjort som infanterist og stormingeniør, og er nå kavalerist. Jeg har gått både Befalsskolen og Krigsskolen. Dette har gitt meg ulike erfaringer knyttet til hverdagen som kvinnelig soldat, befal og offiser i Forsvaret.

Jeg har fulgt debatten om kvinner i Forsvaret i lang tid, tidvis med stor frustrasjon. Spesielt oppsiktsvekkende finner jeg regjeringens målsetting om kvinnelige studenter på krigsskolene og befalsskolene.

Målet om 30 prosent kvinner tilsvarer en dobling av dagens kvinneandel, som i 2018 var 17 prosent på krigsskolene.

Er denne målsettingen forankret i de særskilte kravene en væpnet konflikt stiller til militære ledere? Eller er den fremmet på bakgrunn av likestillingshensyn tuftet på en politikk for fredstid?

Konsekvensene av feil kan være fatale.

Du trener på å ta liv

Min oppgave er å forsvare landet, herunder Norges interesser og verdier. Dette betyr i praksis at min avdeling trener på å løse oppdrag i krig og væpnede konflikter. I ytterste konsekvens innebærer det å ta livet av en motstander. Forsvaret er statens organiserte voldsmiddel, og et yrke der du trener på å ta liv med maktbruk.

Parallelt skal militære enheter trenes på en måte som sørger for egen overlevelse. I et så alvorlig og krevende yrke kan det ikke være tvil om at Forsvaret må ha de aller beste soldatene på alle nivåer.

Konsekvensene av feil kan i ytterste konsekvens være fatale, for både enkeltpersoner og hele avdelinger. Kjønnsfordeling forankret i politiske målsettinger kan derfor ikke være parameter for tilsetting i en militær avdeling. På samme måte kan det ikke være begrensende.

Den personen som gjennom sine kvalifikasjoner og personlige egenskaper kan lede en avdeling i strid, med de ekstreme belastningene dette medfører, er riktig kvinne eller mann til befals- og krigsskoleutdanningen.

Må være robust

Norge har kommet langt på likestillingsfeltet. Det ønsker vi å gjenspeile i Forsvaret. Dersom vi skal være en likestilt organisasjon, betyr det også at vi må stille like krav til lik stilling. Fysiske krav har vært diskutert før.

Som troppssjef i en stormtropp, må jeg være i god fysisk form for å kunne ha fysisk og psykisk overskudd til å lede mennesker i krig. Krigens fysiske og psykiske påkjenninger skiller ikke mellom kjønn.

Vi bør derfor ha like minimumskrav, uavhengig om du er kvinne eller mann. Derimot kan vi differensiere på ulike stillinger og avdelinger innad i Forsvaret. Det gjør vi allerede i dag, til en viss grad.

Jeg har en svært positiv opplevelse med å jobbe med stort sett bare menn.

For å løse jobben som militær leder må man kunne lede under ekstreme forhold med høy grad av usikkerhet i komplekse omgivelser. Det stiller høye krav til blant annet robusthet, selvkompetanse, analytisk tenkning og gode lederegenskaper. Disse kravene gjelder like mye for kvinner som for menn.

Kvinner møter ikke kravene

Kriteriene som stilles til Krigsskolen bør derfor ikke endres for å tilfredsstille målsettingen om å få inn flere kvinner. I stedet bør vi faktisk etterkomme de kravene som vi møter i det operasjonelle miljøet vi skal stride i.

Tor-Erik Hanssen, dekan ved Forsvarets høgskole, viser til at de fleste kvinner som søker Krigsskolen faller fra fordi de enten ikke møter opp til opptak, eller ikke tilfredsstiller objektive kriterier.

Med dagens søkermasse virker det vanskelig å møte kravet om 30 prosent kvinner – uten å kvotere eller endre kravene. Det kan neppe være riktig i et yrke der personlig egnethet er så ekstremt viktig. I stedet bør Forsvaret satse mer på rekruttering og ta bedre vare på de ansatte.

En krigerkultur er definitivt ikke noen «mannskultur», men noe jeg som kvinne er en like stor del av.

Trenger flere kvinner

Seksuell trakassering er et samfunnsproblem og er ikke noe som har grobunn i Forsvaret. Personlig har jeg en svært positiv opplevelse med å jobbe med stort sett bare menn.

Forsvarets nulltoleranse for trakassering lærer vi våre soldater i deres utdanning. Tillit og sterkt samhold mellom hver enkelt soldat er noe av det viktigste i en militær avdeling. Det er en forutsetning for å lykkes.

Samtidig er det viktig at det blir rettet oppmerksomhet mot seksuell trakassering, slik at vi kan bli enda bedre på å håndtere og eliminere tilfeller av det. Bedre varslingskanaler og mer informasjon om varslingsmuligheter er gode tiltak på dette området. Sjefer og den enkelte soldat må også gjøres bevisst det ansvaret de har.

Løsningen er ikke å sette et måltall på hvor mange kvinner vi skal ha i Forsvaret. Vi må akseptere at yrket som soldat i større grad treffer menn, på samme måte som at flere kvinner velger yrker innenfor helse og omsorg.

Målsettingen bør heller være å få en større kvinnelig søkermasse til befals- og krigsskolene. Hvem som får plass, bør utelukkende være basert på personlig egnethet og kvalifikasjoner.

Ta vare på krigerkulturen

Vi må også klare å beholde kvinner og menn i Forsvaret over tid, og tilby dem et godt og trygt arbeidsmiljø.

I troppen min har vi et godt miljø, uavhengig av hvor mange kvinner eller menn vi er. Avdelingskulturen er limet i det sterke samholdet, og den er viktig for å øke trivselen.

En viktig del av denne kulturen er en krigerkultur, som definitivt ikke er noen «mannskultur», men noe jeg som kvinne er en like stor del av. Krigerkulturen bidrar til å danne mentaliteten vi trenger for å slåss og bygge moral. Denne kulturen er en essensiell del av vår profesjon.

Vi trenger ikke et måltall på hvor mange prosent kvinner vi skal ha i Forsvaret.

Jakten på de beste

For å rekruttere de beste, må vi informere ungdom tidlig om karrieremulighetene i Forsvaret. Både kvinner og menn må tilbys langsiktige karriereplaner.

Vi må legge til rette for at etablering av familie skal kunne kombineres med en militær karriere, og tilby insentivordninger som gjør det lettere å pendle og flytte i inn- og utland.

Det vi ikke trenger, er et måltall på kvinner. I stedet må vi tilrettelegge for at en forsvarskarriere er attraktivt nok til at vi får et mangfold av egnede kvinner og menn som ønsker å ha en militær karriere over tid.

Det viktigste er at vi får riktig person i riktig stilling. Uavhengig av kjønn.