Dagbladet har innført kildekritikk i regi av leserne; en slags kildekritikkens Wikipedia! Det kan vi lese i en artikkel skrevet av digitalredaktør Jan Thoresen i Aller Media, som eier Dagbladet. Selvfølgelig har Dagbladets mange dyktige redaktører og journalister alltid hatt kildekritikken høyt på sin dagsorden. Men i likhet med en rekke andre aviser, har overgangen til nett og bortfallet av lesere og penger ført til at også Dagbladet har satset på «klikksaker» som lokker med pirrende sex og usannsynlige hendelser som ikke er underlagt særlig streng journalistisk kvalitetskontroll. Dette ifølge digitalredaktøren.
Digitalredaktør Jan Thoresen skriver at Dagbladet nå har innsett at jakten på klikk kan gå ut over troverdigheten, og oppfordrer leserne til å bli med på en dugnad for å rette opp feil i allerede publiserte artikler. Avisen lanserer derfor et «kritikksystem» som avisen kaller «Kildekritikk». - Tanken er at du som leser kan gå direkte inn i teksten og rapportere forbedringer, skriver Thoresen i en lanseringsartikkel på dagbladet.no.
En ærlig innrømmelse
Det er interessant – for ikke å si skremmende – å lese digitalredaktørens begrunnelse for å be leserne om hjelp med kildekritikken. Han viser til at det kan gjøres feil i navn, at det skrives tekster som ikke forklarer fenomener godt nok, at ord oversettes feil, at det oppstår feiltolkning av utsagn og at avisen videreformidler klikksaker – «som er for gode til å være sanne» – «uten helt å sjekke kildegrunnlaget godt nok». Her får vi et sjeldent ærlig innblikk i moderne journalistikk.
Jeg vil ikke latterliggjøre Thoresens bekjennelser, fordi jeg tror at digitalredaktøren er seriøs og velmenende. Men på samme tid er det skremmende at Dagbladet må søke publikums hjelp for å kontrollere sine publiserte artikler.
Gjennom mange år – til tross for en rekke advarsler – har nettjournalister og redaktører fått rom til å publisert søppelhistoriene, til tross for at de har visst at de ikke har kunnet gå god for sakene verken i form eller innhold.
Satt på spissen har de bedratt leserne, og dermed bygget ned respekten for den seriøse journalistikken. Nettopp i år har Dagbladet vunnet flere priser for sin grundige og seriøse journalistikk, men faren er at «klikkhoreriet» overskygger seriøsitet og kvalitet.
Det er selvfølgelig ikke bare klikksakene som har unngått den nødvendige kildekritikken. Manglende kildekritikk inntreffer også i seriøse saker. Digitalredaktør Thoresen viser selv til det falske bildet som spredde seg i sosiale medier i fjor, da et bilde som angivelig skulle vise syriske flyktninger på vei til Europa, i virkeligheten var et bilde av albanske flyktninger som i 1991 flyktet til Italia fra økonomisk krise og kommunistisk diktatur.
Kildesortering
Da journalistikken gikk på nettet, var ett av tidens mantra interaktivitet med publikum som skulle få slippe til med synspunkter og korrigeringer av tekst og bilder. Vi som har levd en stund i journalistikken vet at publikum ga lyd fra seg også tidligere. Internett gjorde det selvfølgelig lettere for publikum å reagere hurtig på feil i avisene, og dermed bidra til kvalitetssikring.
Men det har ikke hindret mediene fra å skuffe på med klikksaker og kommentarfelt, som i ytringsfrihetens navn ble oversvømt av så mye sjikane at mange sluttet å delta i den offentlige samtalen. Nå er det ingenting som tyder på at klikksakene er på vei ut, men Dagbladet vil ha publikums hjelp til å kontrollere innholdet. Kanskje det hadde vært en idé å kutte ut alt søppelet!
Det er ikke første gang jeg støter på ideen om å involvere publikum i kildekritikken. Den fremstår like fullt som en naiv ansvarsfraskrivelse. La det derfor aldri være noen tvil: Kildekritikk er og blir redaktørers og journalisters ansvar, og den skal utøves under hele den journalistiske prosessen.
Aktsomhetskravet er at journalisten – så langt dette er mulig – skal utøve kildekritikk og kontrollere opplysningene. Derfor er det en betydelig tilsnikelse av Dagbladet å kalle kritikersystemet for «kildekritikk». Det kan dessuten skape inntrykk av at journalisten kan slippe saken før kildekritikkens krav er oppfylt, fordi publikum kan ordne opp i resten.
Ingen unnskyldninger
I en situasjon der journalistikken er under press på grunn av kravet til hurtig publisering og manglende journalistiske ressurser, er kravet til å verifisere opplysninger og kontrollere kilder under press.
Det kan selvfølgelig hjelpe å påkalle høyere makter, men det fratar ikke journalister kravet til å oppfylle kildekritikkens etiske og faglige norm. Dette går tydelig frem av Vær Varsom-plakatens 3.2, første setning: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Det samme kravet til korrekthet finner vi også i andre lands etiske regler.
Journalister kan gjøre feil, men journalister kan ikke slurve med kildekritikken.
Det er bra med publikums medvirkning, men kildekritikken utøver journalistene på publikums vegne, den utøves ikke av publikum på journalistenes vegne.
