NRK Meny
Kronikk

Karaktervanviddet

De skyhøye opptakskravene til høyere utdanning skaper usunt stress og karakterpress i videregående skole.

Eksamen

Videregående skole er altfor karaktersentrert, mener kronikkforfatteren. Norge bør la seg inspirere av land med mer liberale opptakssystemer.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Resultatene av opptaket til høyere utdanning er klare, og alle nye studenter får vite hvilket studium de har komt inn på. Søkertallene er høye i år. Cirka 132.000 søkere, hvorav 40.000 ikke får tilbud, og 36.000 må nøye seg med studieplass som ikke er førstevalg.

NRK la nylig ut en artikkel der det kom fram hvor positiv NTNU var til årets opptak. Det har blitt mer krevende å komme inn på de fleste studiene i NTNU. Dette synes prorektor ved NTNU Berit Kjelstad er en spennende utvikling. Men hvilken nytte har egentlig NTNU av flere studenter som ønsker å studere på et universitet de ikke kommer inn på? Er det noe å være glad for, å ha for liten kapasitet for pågangen?

Utbredt myte

NTNU ønsker seg høye søkertall, og soler seg i glansen av popularitet og høye poenggrenser. Er virkelig høye poenggrenser en form for prestisje? NTNU får ikke flere i utdanning, de fyller ikke verden med mer kunnskap. Universitetet bare brisker seg mens kampen som kommende studenter kjemper for å komme seg videre blir mer intens.

Gjennomsnittskarakter er en meningsløs bestemmelsesfaktor i rangeringen av studenter.

Skrytet fra NTNU viser at universitetet tror på en utbredt myte om at opptakskravene for inntak i et studium er sammenfallende med studenters egnethet. NTNU tror at dersom et studium får en høyere poenggrense, så vil det gjøre at vi får bedre forskere, profesjonsutøvere og ansatte.

Livet på vent

Hvor kommer denne myten fra? Se for eksempel på medisinstudiet, som er vanskeligst å komme inn på, med en poenggrense på 67 poeng. Selv med denne høye poenggrensen, viser tall ironisk nok at strykprosenten i fjor var ganske høy (25 prosent). Mener jeg med dette at det er en korrelasjon mellom høy poenggrense og strykprosent? Nei! Og det er også det som er poenget mitt: Gjennomsnittskarakter er en meningsløs bestemmelsesfaktor i rangeringen av studenter.

Læring blir bare et redskap for å forberede seg til eksamen.

Denne rangeringen skaper innbitt konkurranse om å få gode karakterer i alle fag – selv om bare et fåtall fag er relevante for studieretningen man ønsker. Resultatet av konkurransen blir et uttrykk for hvor mye arbeid man vil putte i selve konkurransen mer enn hvor godt egnet man er for studiet. Mange går flere år ekstra for å perfeksjonere alle fag på grunn av de høye poenggrensene. Livet blir satt på vent i prosessen av å innhente et tall.

En alvorlig konsekvens av opptakssystemet er karaktervanviddet. Vi har en karaktersentrisk videregående skole – om dette ikke er offisielt formulert, er det i hvert fall hva det har blitt i praksis. Karakterer blir det primære målet for elever i skolen, mens utvikling og forståelse blir en sideeffekt. Læring blir bare et redskap for å forberede seg til eksamen.

Stressfaktor

Skole- og karaktersystemet gjør angivelig opptaksprosessen effektiv, men er langt fra i favør av elevene. Det er optimalisert for å rangere elever nasjonalt på en enkelt skala. Men videregående skole hjelper stort sett ikke elever med å forberede seg til høyere utdanning, kanskje med unntak av noen få fag som faktisk er relevante for hva man vil videre i livet.

Det er usunt for elevenes utvikling å måtte være så opptatt av karakterer. Det overskygger læring, når det man i hovedsak jobber mot er tester og eksamener, og hvordan man best oppfyller oppgavetekstens krav. Karakterer fører til mye stress under skolegangen, fordi du blir grundig fortalt sammenhengen mellom karakterer og framtiden din, og ofte etter videregående skole, hvis du velger å studere videre.

En alvorlig konsekvens av opptakssystemet er karaktervanviddet.

Stress, karaktervanvidd og omveier er bare noen av konsekvensene av dagens opptakssystem. Selv om hovedproblemet ligger i selve opptaksystemet – som NTNU er pålagt å følge – burde likevel ledelsen ved NTNU ta situasjonen mer alvorlig. Manglende plasser gjør det vanskelig for ungdom å komme seg dit de vil i livet, og flere må ta store omveier.

Desentralisert løsning

Vi trenger et bedre opptakssystem som ikke bare rangerer alle elever på en enkelt skala, uavhengig av bakgrunn og ønsket studieretning. Et system som ikke er basert på noe så intetsigende som gjennomsnittskarakter. I ulike studieretninger er det forskjellige kompetanseområder som kommer best med. Det at den samme rangeringen brukes uavhengig av valgt studieretning påviser allerede at grunnlaget for rangeringen er feil. Skal man ha rangering, burde det man får bruk for i studiet gi mest uttelling.

Opptak til høyere utdanning har blitt til et statlig organ, og «likhet for loven» er overført til opptaksprosessen der man heller burde se og respektere individet.

Stress, karaktervanvidd og omveier er bare noen av konsekvensene av opptakssystemet.

Det sentraliserte systemet forsømmer kvalitet til fordel for effektiviteten det trenger på grunn av det store omfanget. En desentralisert løsning vil sikre kvalitet bedre. Universitetene vet også bedre hva som bør kreves for å komme inn på de forskjellige studiene.

Vi kan også få inspirasjon fra andre land. Belgia, for eksempel, har et av de mest liberale opptakssystemene. Landet unngår feilaktige heuristikker, og er fullt ut effektiv: Det er opp til hver videregående skole hvordan de velger å evaluere elever, men dette gjøres bare for å se hvem som stryker og hvem som består studiet. Har man bestått et egnet studie i videregående skole, kan man ubetinget komme inn på alle universiteter.

Autoritært system

Noe av det mest presserende ved systemet, er hvordan det former ungdom, og derfor en stor del av samfunnet.

I skolen blir elever gitt oppgaver og eksamener, og lærer å svare tilfredsstillende på akkurat det oppgaveteksten ber om. Gjør man som man blir bedt om, kommer man bedre ut senere når en høyere makt – Samordna opptak – kverner tallene. Samordna opptak er autoritær i den forstand at man ikke har noe å si om sin egen framtid, utover det å delta i spillet som systemet induserer: konkurransen om karakterer. Man deltar med spilleregler som kommer ovenfra, og overgir seg deretter til bestemmelser som kommer ovenfra. Livet er ikke sånn. Universitetslivet er langt fra sånn.

Samordna opptak gjør livet enklere for administrasjonen, men har store negative ringvirkninger for virkeligheten til elever og studenter. Det er høyst presserende at vi ikke bare endrer opptakssystemet, men også kulturen rundt karakterer, og hva vi egentlig vil at rollen til videregående skole skal være i samfunnet og for elevene.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook