Den (d) årlige tradisjonen gjentar seg: Bondelaget og Småbrukarlaget forhandler seg fram til et felles krav. Kravet fra bøndene er tilpasset det tilbudet man forventer fra regjeringen, og med et kalkulert prutningsmonn for regjeringen. Også omtalt som «forhandlingsgevinst».
Regjeringen presenterer så sitt motkrav – som bøndene tradisjonen tro karakteriserer som uakseptabelt, og sier det vil «rasere norsk landbruk». Etter et par ukers stillingskrig kommer regjeringen med den kalkulerte påplussing, bondeorganisasjonene underskriver og sier at det er en god og framtidsretta avtale som bringer norsk jordbruk i riktig retning. Avtalen sklir så gjennom Stortinget uten debatt om sammenhengen mellom mål og virkemidler i jordbrukspolitikken.
Sier en ting, gjør noe annet
Slik bidrar de årlige jordbruksforhandlingene til at debatten om norsk matproduksjon ødelegges. Selve forhandlingsinstituttet er en sentral årsak til usikkerheten rundt jordbrukspolitikkens rolle. Det sies en ting, men gjøres noe helt annet. Utviklingen går på de fleste områder i motsatt retning av det som sies å være målene. Selvforsyning, produksjon, økologisk bærekraft, distriktsprofil osv. Arealet går ned, mens det utad snakkes om selvforsyning.
Sektoren blir mer og mer avhengig av tilskudd. Forvirringen er total. Stortinget må på banen. Stortingsrepresentantene kan ikke fortsette å fraskrive seg ansvaret for norsk matproduksjon gjennom å argumentere med at avtaleinstituttets legitimitet svekkes hvis politikerne mener noe om politikken.
Stortinget kan ikke fortsette å bevilge 14 milliarder årlig til en politikk som ikke virker, uten en debatt om virkemidlene i politikken.
Det er i dag et sjeldent stort engasjement rundt jordbruk, matkvalitet, miljø, klima og folkehelse. Det er en breiere debatt enn på lenge. Det er et større rom en noensinne for å kreve de endringer som er nødvendig. Men hva er det jordbruket sjøl krever? Jo, mer av den politikken som føres.
Stadig mindre selvforsynt
Et hovedtrekk i forvitringen av norsk matproduksjon er at husdyra våre eter stadig mer importert kraftfôr, og stadig mindre beite. Kyllingproduksjonen, som er 100 % kraftforavhengig, er nesten firedoblet siden århundreskiftet. Den norske melkekua spiser nå over fire ganger så mye kraftfôr som beite: Sauen spiser like mye kraftfôr som en gris, regnet pr. kilo produsert kjøtt. Sammen med at kornarealet er redusert med 5000 fotballbaner årlig de siste 25 årene, er dette hovedårsaken til at selvforsyningsprosenten har sunket til under 40%.
Denne utviklingen er politisk styrt. Jordbruket sjøl har krevd at denne politikken skal fortsette. Siden jordbrukspolitikken har premiert bruk av kraftfôr framfor beite, subsidiert volum med tilskudd og finansiert store fjøs med statlige midler, er det logisk at arealer og avlinger i Norge reduseres. Og det er ingenting i jordbrukets krav ved årets jordbruksforhandlinger som endrer på dette.
Kraftfôret skal fortsatt gjøres billigere enn gras. Stadig mer tilskudd skal finansiere en produksjon som går i driftsøkonomisk underskudd. Jordbruket krever sjøl en realnedgang i verdien på det vi produserer! Kravdokumentet fra jordbruket er ikke noe annet enn et tydelig bevis på at jordbrukets egne organisasjoner ikke har noe alternativ til regjeringens politiske kurs.
Definer målene
Jordbruksforhandlingene har derfor et sikkert resultat: Færre bønder, færre bruk, mindre dyrket areal og lavere selvforsyningsgrad. Og her er vi framme ved kjernen: På den ene siden styrer jordbrukspolitikken sektoren lenger og lenger unna målene.
På den andre siden sier både statens forhandlingsleder og jordbrukets ledere at jordbruksavtalene er i tråd med målene for jordbrukspolitikken. Dette kan ikke fortsette. Det er nødvendig at Stortinget denne våren tar ansvar.
Stortinget må avklare hva som skal være målene med jordbrukspolitikken.
