Elin Andersen skriver i en Ytring om at hun trodde på tvang i rusbehandlingen og at det var hennes største svik som mor. Ingen skal måtte oppleve hvordan det er å miste et barn. Så først vil jeg starte med å si kondolerer.
Jeg vet ikke hvordan det er å miste et barn til rus, men jeg vet hvordan det er å være et barn i rus. Jeg vet også hvordan det er å bli tvangsinnlagt.
Tvang er et negativt ladet begrep. Tvang gir assosiasjoner til makt, kontroll, straff, harde holdegrep og fast binding.
Men tvang er så mye mer enn dette. Tvang er trygge og stabile rammer. Tvang er tvungen omsorg.
Våre tanker og meninger farges av erfaring. Det er naturlig, men også skummelt når enkelte erfaringer gir skylapper og hindrer en å se et bredere bilde.
Kronikkforfatteren skriver «Ungdom ruser seg ikke i hjel. De dør ved uhell». Jeg har selv vært en ungdom som misbrukte rusmidler, og jeg kjenner meg ikke igjen i dette utsagnet.
Jeg var på god vei til å ruse meg i hjel, og min død hadde ikke vært et uhell.
Jeg har også opplevd å bli tvangsinnlagt hvor både systemet og gjennomføringen sviktet. Jeg gikk ut av opplevelsen med økt rusbruk, uro og motvilje. Likevel er jeg ikke negativ til tvangsbehandling, men gjennomføringen er avgjørende for at det skal ha en positiv effekt.
All form for behandling har ulik suksess. Og mye av suksessen handler om individets behov og behandlingens gjennomføring.
Jeg tror ikke at det handler om tvangen i seg selv. Tvungen rusbehandling fungerer dersom det tilrettelegges for god gjennomføring, hvor endringsprosessen er i fokus.
Ungdomstiden min var preget av utrygge relasjoner, ruspreget nettverk, mye usikkerhet og lite rammer og struktur. Jeg tror at en godt fungerende tvungen rusbehandling kunne hjulpet meg på denne tiden. Dersom selve behandlingen var imøtekommende for meg og mine behov.
Tvang kan føre til motvilje, men tvang kan også føre til frivillig behandling. Med dette mener jeg at tvang kan være positivt for å komme i posisjon til å kunne stimulere et ønske om behandling.
Klarer man å gi god tvangsbehandling kan man bidra til å øke et ønske om frivillig behandling senere i løpet, som man ikke hadde fått til uten tvang i utgangspunktet.
Kronikkforfatteren skriver «Og hva er god behandling? Noe av svaret er gode relasjoner med trygge voksne over lang tid. De viktigste rusbehandlerne er de som aldri mottar lønn».
Jeg er enig i at trygge og stabile relasjoner med voksne er kjempeviktig, men det er også en grunn til at vi har fagpersoner. Det er ikke alle som har en trener, en lærer eller nabo som kan gi dette, eller hvor det er nok. Noen er avhengig av å erfare dette i behandling.
Problemet med ungdom som meg selv er at for å få denne behandlingen uten tvang må man være villig og oppsøkende til behandling.
Jeg trengte ikke omsorg fra voksne venner, jeg trengte omsorg fra autoritære voksne. Jeg trengte rammer som tvangsbehandling kunne gitt meg. Jeg trengte hjelp til å se og ønske mitt eget beste.
Ungdom trenger trygghet, stabilitet og aktivitet. Jeg tror tvangsbehandling kan gi dette uten bruk av kontroll ved tvungne urinprøver, harde holdegrep og ubehagelige møter med pekefingre.
Jeg sier ikke at tvangsbehandling som det er i dag ikke har forbedringspotensial. Ulike rammer og holdninger danner ulik behandling. Jeg tror mye er gjort dersom man i et behandlingsløp klarer å se forbi rusen og se individets behov som menneske.
De fleste ungdom som benytter seg av rusmidler utvikler ikke en avhengighet, de fleste havner ikke i psykoser eller tar overdoser, men hva med oss som gjør det? I dag er jeg 31 år, med 4 år rusfrihet, og jeg tror at tvungen god rusbehandling hadde spart meg for mange tunge år.
Rusomsorgen trenger et mangfoldig tjenestetilbud. En type behandling fungerer ikke for alle. Men én fellesnevner er at et godt gjennomført behandlingstilbud gir rom for endringsprosesser, kombinert med et godt ettervern.
Så jeg tror fortsatt på tvang, på at fagområdene sitter på kunnskapen til å skape trygge og gode tilbud.
