Det gikk så fort! Vi hadde en morsom og aktiv 12-åring med gode venner i gata og på håndball-laget. Bekymringen kom snikende da håndballbanen ble byttet ut med kjøpesenteret, og gamle venner ble byttet ut med nye og eldre.
Døra til barnerommet ble låst, penger forsvant.
Før vi visste ordet av det hadde vi en 13-åring med en ubehandlet diagnose fra BUP, som var helt umulig å nå inn til på grunn av eskalerende rusproblemer.
Krangling, utagering, brutte regler og grenser, hemmelighold, ukjente venner, ukjente oppholdssteder, fravær om natten.
Og mer og mer rus.
Og til andre foreldre som leser dette:
Vi har prøvd alt! Ja, vi har inndratt mobil og prøvd å kontrollere barnets nettbruk. Ja, vi har gitt husarrest. Ja, vi har tatt barnet vekk fra miljøet i lengre perioder. Nei, vi har ikke gitt lommepenger.
Vi har prøvd med tillit og belønninger, kjærlighet og kjeft, formaninger og forståelse. Vi har samarbeidet med skole, BUP, politi og utekontakt. Vi har tatt imot all mulig lavterskel-hjelp, og barnevernets hjelpetiltak i hjemmet.
Vi er helt vanlige foreldre, verken dårlige eller perfekte. Vi har andre barn som ikke ruser seg. Vi vet at det er fristende å tenke at vi har gjort noe feil som har havnet i denne situasjonen, men sannheten er at dette kan skje hvem som helst.
Det er mye rus der ute – og de som rammes blir yngre og yngre.
I helsevesenet er ROP forkortelsen for samtidige ruslidelser og psykiske lidelser. Og man må jammen rope høyt her i landet, hvis man skulle være så uheldig å ha en ROP-lidelse, eller hvis man er pårørende til en med denne typen sammensatte utfordringer. Enda høyere må man rope hvis den syke er under myndighetsalder og ens eget barn.
Vi våkner hver dag og befinner oss midt i alle foreldres mareritt. Og nå ROPER vi:
Kan vi slutte å spørre om rusavhengige barn vil ha hjelp?
Barnet mitt ruser seg i hjel, men ingen kan bruke tvang.
Hvis det var jeg som var rusavhengig og gravid med barnet mitt, så ville jeg ha blitt tvangsinnlagt og tvangs-avruset for å beskytte barnet.
Og hvis barnet mitt hadde hatt en spiseforstyrrelse og ikke en ruslidelse, kunne hen blitt innlagt på ungdomspost og fått næring med tvang, for så å komme inn i et behandlingsforløp.
Men når barnet mitt velger å ruse seg, er det altså ingen som kan utøve noen form for tvang.
Når det gjelder ROP-lidelser hos barn og ungdom, er all hjelp frivillig eller samtykkebasert. Selvsagt må barnets stemme høres og vektlegges fra en viss alder, men på bekostning av liv og helse?
BUP mener at ruslidelser hos de yngste skyldes bakenforliggende psykisk sykdom, og vil utrede – hvis barnet vil.
Blir barnet diagnostisert med en psykisk lidelse, kan medisinering bidra til å holde lidelsen i sjakk – hvis barnet vil.
URO-teamet på universitetssykehuset vi sogner til (Ung Rusoppdagelse), står klare til å ta imot barnet og snakke om rusutfordringer – hvis barnet vil.
Når rusbruken har pågått en stund og den unge hjernen tydelig bærer preg av det, og de pårørende lurer på om det kan være snakk om en psykose, kan de ringe TOPS, et spesialistteam for tidlig oppdagelse av psykose.
De kan fortelle at barnet må være rusfritt i seks uker før de kan vurdere om en eventuell psykose er underliggende eller rusutløst.
Så hva skjedde med at rusbruk hos unge skyldes underliggende psykisk sykdom? Nå er det plutselig motsatt. Og en eventuell utredning er selvsagt kun mulig hvis barnet vil.
Politiet tilbyr forebyggende samtaler – hvis barnet vil.
Kriminelle handlinger begått av barn og ungdom under 15 år henlegges, da barnet er under den kriminelle lavalder. Så barn kan fritt selge, kjøpe og bruke narkotika i dette landet fram til de er 15 år. Og det gjør de!
I tillegg er det nye retningslinjer som tilsier at besittelse av rusmidler til eget bruk ikke skal straffes dersom brukeren er rusavhengig. Så rusavhengige barn og unge – også de som er over den kriminelle lavalderen – kan i praksis fritt selge, kjøpe og bruke narkotika.
De får evt. tilbud om en samtale hos politiet – hvis de vil.
Alle instanser skryter av Utekontakten – de er kjempeflinke til å snakke med barn og unge om rus – hvis barnet vil.
Men barnet vil jo ikke noe annet enn å ruse seg. Foreldre går til grunne i sitt forsøk på å redde barnet sitt. De sover knapt, blir sykmeldte og uføre.
Familien lider, søsken lider.
Og når de til slutt ser at de ikke makter mer og kryper til korset og ber om mer hjelp hos barnevernet, som er den eneste instansen som kan utøve en viss form for tvang, viser det seg at tiltaket barnevernet kan tilby, er å sette det rusavhengige barnet sammen med andre rusavhengige barn på en institusjon uten låste dører eller noen som helst mulighet for behandling.
Det er ikke de fantastiske enkeltmenneskene som jobber i barnevernet sin skyld, de har ikke andre tiltak å ty til.
Akuttinstitusjonen tilbyr det rusavhengige barnet bowling og kino – hvis barnet vil.
De kan inndra mobiltelefon og kroppsvisitere barnet, og de kan forsøke å holde barnet igjen, men i praksis kan barnet gang på gang rømme ut og ruse seg, uten at de får gjort noe med det, for terskelen for bruk av tvang er ekstremt høy.
Og mens barnet skaffer seg et stadig større rusnettverk og tester ut stadig sterkere rusmidler, ligger saken hos Bufetat, som forvalter de få institusjonsplassene som finnes i dette rike landet.
Og der tar det tid. Prosedyrer skal følges, og saksbehandlerne kjenner ikke vårt barn og forstår ikke hvor mye det haster. Og heller ikke de har låste dører å tilby. Vi tvangsbehandler nemlig ikke barn i dette landet. Og vi låser ikke dører. Da lar vi heller barnet ruse seg i hjel – hvis det er det barnet vil.
Er det dette dere vil, Kjersti Toppe og Ingvild Kjerkol?
Kan dere høre at jeg roper?
Innlegget publiseres anonymt av hensyn til de berørte. NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren.
