Hopp til innhold
Kronikk

Farligere enn rus

Jeg er mor til en gutt som døde av rus. Jeg trodde på tvang. Det er mitt største svik som mor.

Elin Andersen i profil foran et maleri av sønnen hun mistet.

Tvang møtes av trass. Av intens motvilje. Tvang er stygge bilder i hodet du aldri blir kvitt, skriver kronikkforfatteren. Bildet i bakgrunnen er av sønnen hun mistet.

Foto: NRK

Ungdom ruser seg ikke i hjel. De dør ved uhell. Forgiftningsuhell. Utilsiktet. Feil pille. Feil rusmiddel. Feil dose. Feil folk, sted og tid.

Tvang løser ingenting av dette. Snarere tvert imot. Tvang øker risikoen. Tvungen rusbehandling er ingen quick fix til rusfrihet, men en fast-track til et liv på siden av samfunnet.

Tvungen rusbehandling for unge finnes, og brukes dessverre. Det er oppbevaring på institusjon over måneder, med stadig nye ansatte og faglig svakt funderte regler.

Du ber om mer tvang, fordi du er redd for at barnet ditt skal dø.

Tvang møtes av trass. Av intens motvilje. Av hat mot systemet. Tvang er stygge bilder i hodet du aldri blir kvitt.

Tvang er tenåringskropper i holdegrep under uniformert politi. Håndjern. Tvang er statlig vold. Inhumant. Det er systematisk inngripen i en ungdoms frihet, rett til trygghet og skolegang.

Tvang er lite eller ingen kontakt med familie og venner, og mistenkeliggjøring av dem. Urinprøver, kroppsvisitering og inndragelse av telefon. Vilkårlig bruk av isolasjon.

Tvang er rømming fra institusjon til ukjent oppholdssted. Er du gutt, gidder ingen å lete. Og hvem gir husly og seng til en rømt 17-åring? Til hvilken pris?

Slikt må du ligge våken og tenke på, etter at barnevernet har overtatt «omsorg» og din ungdom er forsvunnet fra institusjon i flere uker.

Tvungen rusbehandling er som en folkehøyskole med fordypning i rus.

Alle normale aktiviteter, som skole, sommerjobb, eller bestemors 70-årsdag, skrelles vekk. I stedet blir det god tid til å lære nye og spennende måter å ruse seg på. Tilgangen til rusmidler er god. Ungdommene bygger et stort rusnettverk som venter på utsiden den dagen tvangsparagrafen er over.

Tvang er tenåringskropper i holdegrep under uniformert politi.

Altfor mange ruser seg igjen. Det er nå blir det farlig!

Få orker å jobbe med tvang over tid. Derfor er det stadig nye ansatte. Nye folk til middagsbordet, nye rom og senger. Ingen stabilitet.

Tvang sager over den viktigste grenen en tenåring sitter på: tillit. Tillit til at trygge voksne er der over tid. At familien tåler deg og elsker deg. Selv om vi ikke klarer å få deg rusfri, er vi der. En konstant i kaoset.

Vi leter etter deg når du er borte. Sitter våkne til du ramler hjem på natta. Legger øret mot døra på soverommet. Lytter til pusten, at den er fri og regelmessig, når kaoset i hodet ditt omsider roer seg.

Å ha en ungdom i familien som ruser seg mer enn andre ungdommer er utfordrende, mildt sagt. Familien er utslitt. Søsken, forhold og bikkja går for lut og kaldt vann. Jobben hangler.

Du blir møtt med mistenksomhet: «Det er vel bare å sette foten ned? Få ungen til å skjerpe seg!»

Det mangler ikke på gode råd. Det går på helsa løs. Men tro meg, livet kan bli verre. Det heter tvangsplassering på en rusinstitusjon. Tvang er en Catch 22-paragraf i barnevernsloven.

Du kommer ikke ut av den.

Farligere enn rus, er tvungen rusbehandling.

Som forelder havner du i en gisselsituasjon. Du ber om mer tvang, fordi du er redd for at barnet ditt skal dø. Du blir fortalt at det er det som må til.

Tvungen rusbehandling er kostbar behandling uten dokumentert effekt. Ingen vet egentlig hvordan det går med barn som utsettes for statlig tvang.

Skal vi fikse problemet rus og ungdom, må vi fjerne lover som gjør dem kriminelle. De fleste ruser seg med måte. Det går over. De blir eldre, frontallappen modnes. Livet går videre.

Men noen ungdommer blir syke av rusbruk, endrer personlighet, utvikler psykoser, faller ut av skole, livet, familien og venneflokken. Her må det handles. Rydd opp i maktbruk, tvang, kontrakter og testing. Still krav til behandlingen.

Hva funker? Hva funker ikke?

Tvungen rusbehandling er som en folkehøyskole med fordypning i rus.

Rusbehandling er ikke politikk. Det er medisin. Moralsk indignerte samfunnsborgere og ungdomspolitikere kan ikke diktere behandlingen.

Og hva er god behandling? Noe av svaret er gode relasjoner med trygge voksne over lang tid. De viktigste rusbehandlerne er de som aldri mottar lønn:

Det er sjefen som forventer oppmøte lørdag morgen. Treneren som ber deg stille presis. Læreren som ringer deg når du ikke møter opp. Og naboer som ikke gir gode råd, men som heller hjelper til med å lage en raus og fin ramme, fordi de vet at det bor en skikkelig bra person der inne i hettegenseren.

Det motsatte av å sette bort problemet til et offentlig betalt rusklekkeri.

Jeg trodde på tvang, på at barnevernet satt på kunnskap. Det er mitt største svik som mor. Ikke trykk på den knappen. Farligere enn rus, er tvungen rusbehandling.

LES OGSÅ: