NRK Meny
Kronikk

Kalde fakta, lunkne reaksjoner

Norsk motepresse svelger villig glamouragnet til H&M. Vi bør kunne forvente at de gransker også de lite billedvennlige sidene ved klesbransjen, skriver Ida Eritsland, moteviter.

lanvin h&M

Hennes og Mauritz er kjent for sine designsamarbeid, som her med Lanvin. Ida Eritsland mener norsk motepresse ikke bare må dekke lanseringene, men også de kritiske sidene ved motebransjen.

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / Afp

I sin dokumentar om H&Ms produksjonspraksis, har svensk TV4s «Kalla Fakta» satt en kjent sak på dagsordenen igjen. Tema er vilkårene til arbeiderne som faktisk syr klærne vi med glede både kjøper og kaster i hopetall. Med jevne mellomrom kommer avsløringer om hårreisende forhold og vekker betimelig debatt, men de berørte storaktørene kommer altfor ofte unna med en unnvikende holdning, der de spiller maktesløse og peker på at «alle andre gjør det». Med god hjelp fra pressen som burde granske dem.

Ren reklame

Motepressens tette bånd til de store navnene i klesindustrien er et problem på flere nivå, men ekstra transparent blir problemstillingen i Norge. For det første gjør bindingen den journalistiske misjonen ekstra vag. Hva er egentlig et motemagasin? En guide? En forbrukerhåndbok? Rene annonseorgan? Hva skal vi forvente av magasinene våre – og hva gjør de for å opplyse oss om hvem de er og hva de står for?

Som VG skriver, har et urovekkende stort antall redaksjoner mottatt dyre turer og gaver fra merkevarer de profilerer stort i sider og spalter. Billedtjenesten Instagram bugner over av ren reklame presentert av magasinenes journalister, i form av takk for events og bilder av goodie-bager.

Motejournalistikkens kobling av profesjonelle som også er ivrige konsumenter, skaper et mer enn villig talerør for storkapitalen.

Ida Eritsland, moteviter

Dette er vanlig praksis i moteindustrien. Men er utvekslingen åpen nok? Motejournalistikkens kobling av profesjonelle som også er ivrige konsumenter, skaper et mer enn villig talerør for storkapitalen. Og ingen i Norge er større enn H&M.

Lavest mulig pris og rene hender

Hvem har ikke lurt på hvordan nye klær faktisk kan være SÅ billige? «Kalla Fakta» gir oss svaret ved å intervjue arbeiderne på en fabrikk i Kambodsja, som produserer for H&M. Det eneste arbeiderne i tekstilindustrien har å støtte seg på, er internasjonalt press gjennom dokumentet som kalles «code of conduct» – en kontrakt alle store produsenter pålegger sine underleverandører å rette seg etter. H&Ms «code of conduct»-dokument godkjenner nasjonal minstelønn i verdens mest lavtlønnede land, og har kun engasjert seg for å heve denne i ett tilfelle – i verstingen Bangladesh.

H&M eier ingen fabrikker selv, men leier arbeidskraft av underleverandører, noe som gir dem handlingsrom til å spille fabrikkeiere opp mot hverandre på det åpne markedet i Sørøst-Asia. Alt for å sikre lavest mulig pris og rene hender. Arbeiderne i reportasjen jobber nesten 70 timer i uka, mange er underernærte og lever etter knallharde tidsfrister. For litt siden besvimte mer enn 250 arbeidere på to dager.

H&Ms «code of conduct»-dokument godkjenner nasjonal minstelønn i verdens mest lavtlønnede land, og har kun engasjert seg for å heve denne i ett tilfelle – i verstingen Bangladesh.

Ida Eritsland, moteviter

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Gjenspikrede nødutganger

For hundre år siden var det sånn i den vestlige verden også. Den store brannen som brøt ut i en tekstilfabrikk og tok livet av 300 arbeidere i Pakistan for kort tid siden, var skremmende lik hendelsen som startet fagbevegelsen for tekstilarbeidere i USA, da 146 unge syjenter brant inne i «The Triangle Factory Fire» på Manhattan i 1911.

Med en fabrikk full av lettantennelige bomullsskjorter og gjenspikrede nødutganger (for å hindre uautoriserte luftepauser), var arbeiderne innesperret i 10. etasje, og de fleste måtte hoppe. Det samme skjedde i Pakistan. Alle nødutganger, bortsett fra én, var gjenspikret og vinduene var boltet fast. Folk hoppet i døden fra takene.

Folk hoppet i døden fra takene.

Ida Eritsland, moteviter

Nå var ikke fabrikken i Pakistan en av H&Ms leverandører, og at merket er den største ulven i moteskogen er selvsagt feil. Men at selskapet som et internasjonalt, bransjeledende megakonsern burde gå i bresjen for bedre vilkår og legge press på næringen, virker som en skandinavisk selvfølge. Og det gjør altså ikke H&M i dag.

Svelger glamouragnet

At de må forvente å bli gransket og lagt press på burde være like selvsagt. Men nettopp i mote, mer enn andre sektorer, er mangelen på en granskende presse åpenbar. Sonia Huanca Vold i VGs MinMote går ut mot en norsk redaktørstand som forholder seg oppsiktsvekkende passive i denne saken. De færreste har ikke engang sett programmet det er snakk om da VG tar kontakt, og ingen vil ha en mening om det. Som svar på denne virkeligheten møtes avsløringene med det som kan oppfattes som et skuldertrekk. Dette er noe det virker som vi ikke skal bry oss om, langt mindre forsøke å gjøre noe med. Og aller mest hjelpeløse er de tilsynelatende på toppen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Norge er et lite land, med et lite og homogent marked. Nordmenn handler i stor grad i flokk, og billige, masseproduserte moteklær er «the name of the game». I et slikt marked blir annonsørene i motemagasinene deretter. I større, mer differensierte markeder, kan publikasjoner lene seg på flere ulike annonsører og samarbeidspartnere fra flere sektorer. Men at en ledende aktør som H&M skal være immun for kritikk fra egen motepresse, er for en samlet industri som å skyte seg selv i foten.

Nettopp i mote, mer enn andre sektorer, er mangelen på en granskende presse åpenbar.

Ida Eritsland, moteviter

Ved å villig svelge glamouragnet og å gjøre seg avhengig av å få være med på moroa, selger de også sin helt elementære pressefrihet. Og til hvilken pris? En tur til New York her, en smugvisning med goodiebag der. Takknemligheten sementeres i en motebegjærlig utveksling, som føles mer bindende for journalisten enn merket selv. For tro ikke at H&M vil slutte å annonsere i Norge – til det er markedet for bra.

Bør kikkes i sømmene

At globaliseringen i klesindustrien har skapt en markedsplass av produsenter som kan komme mange til gode og skape arbeidsplasser rundt om i verden, er en flott og riktig tanke. Men at ikke engang et minstemål av ansvar skal være på dem som faktisk bestiller varene, virker galt, nesten rett ut umoralsk.

At ikke engang et minstemål av ansvar skal være på dem som faktisk bestiller varene, virker galt, nesten rett ut umoralsk.

Ida Eritsland, moteviter

Dette er produkter vi konsumerer med den største selvfølgelighet og til minimal kostnad. At scenarioer som Kambodsja er et fjernt gufs av fordums tider for oss, men fortsatt hverdagen for de som er satt til å produsere varene, viser at motebransjen må finne seg i å bli sett i sømmene mye oftere. Og at det bør finnes noen som gidder og tør å gjøre det.