NRK Meny
Kronikk

Jeg skammet meg da jeg så på Skam

Tretti- og førtiåringene har blitt kritisert for høylytt å trykke ungdommens egen serie Skam til sitt bryst. Derfor har jeg vært i tvil om jeg i hele tatt skulle uttale meg om forrige ukes episode, som traff mitt 41-årige hjerte som en stein.

Isak og Even i Skam

Isak og Even fra TV-serien Skam. «Jeg har nemlig vært som Isak. Jeg har «unnskyldt» meg for at jeg liker jenter og fortalt vennene mine at jeg aldri skulle bli en sånn som står på barrikadene og går i tog,» skriver kronikkforfatteren.

Homofili er et hett tema i denne sesongen av Skam. Her får vi se at det fortsatt ikke er enkelt å komme ut som homo. I tillegg er vi flinke til å sette hverandre i båser.

Vi blir vitner til at åpne homofile Eskild strekker ut en hånd med lavendelduft til Isak, for å hjelpe han på vei ut av skapet. Isak åpner seg om forholdet til Even, for så å fortelle Eskild at han nødvendigvis ikke er homo for det. I alle fall er ikke sånn homo som Eskild er. Isak tar nemlig ikke hele «homopakken» helt ut, som betyr å snakke høyt om suging, Kim Kardashian, bruke mascara, gå i tog osv.

Det er da Eskild forteller oss noe viktig. Veldig viktig.

Han forteller oss at ingen velger «homopakken». Ingen velger å bruke mascara, gå i tights eller gå i Gay Pride fordi de har så forbanna lyst å være annerledes. De gjør det fordi det er slik de er. Og de har tatt kampen for å få være seg selv. De har blitt hatet og drept, banket opp og trakassert. Og de heller vil dø enn å late som å være noe de ikke er. Akkurat det krever mot på et helt annet nivå enn de fleste mennesker skjønner.

Isak ser ut til å skamme seg.

Da jeg så denne scenen, skammet jeg meg litt selv. Jeg følte at Eskild snakket til meg også.

Lesbe-båsen

Jeg har nemlig vært som Isak. Jeg har «unnskyldt» meg for at jeg liker jenter og fortalt vennene mine at jeg aldri skulle bli en sånn som står på barrikadene og går i tog.

Når jeg har fortalt folk at jeg er sammen med ei jente, så har jeg følt glede hver gang noen har blitt overrasket og sagt at jeg ikke ser lesbisk ut. Jeg har på død og liv ikke villet inn i lesbe-båsen. Jeg har jattet med når folk at uttrykt sin forundring om hvorfor lesbiske ser maskuline ut, og hvorfor de absolutt må være det hvis det er jenter de vil være sammen med. Og jeg har ledd av vitser om homser, Eurovision og knekk i håndleddet.

Jeg burde ikke ha hevet meg over dem som faktisk kjempet kampen før meg (og for meg).

Jeg har uttrykt at jeg aldri skal gå i Gay Pride, selv om jeg med stor fornøyelse har stått og sett på flere av paradene i Oslo. Jeg ville ikke bli forbundet med det. For jeg var jo så «vanlig».

Dette skammer jeg meg over. Jeg burde ikke ha hevet meg over dem som faktisk kjempet kampen før meg (og for meg), slik at jeg kunne være så «vanlig» som jeg bare ville. Slik at jeg kunne gifte meg og få barn med den største selvfølge. Slik at jeg kan gå på jobb å være åpen om hvem er og hvem jeg lever sammen med.

Undertrykkes

Selv om jeg har kommet dit at jeg ikke bryr meg om folk ser på meg som skeiv eller ikke, og at jeg for lenge siden har sett at både homofile og lesbiske finnes i alle varianter, så kjenner jeg veldig på det Eskild sa. Fordi det er så viktig. Så viktig at det ikke kan sies nok ganger. Ikke så lenge mennesker opplever å bli undertrykt for den de er.

Jeg har hørt folk si til meg at «jeg har ikke noe imot homofile, så lenge de ikke gjør så mye utav seg». Altså så lenge de ikke går i tog, gifter seg og får barn. Så lenge noen mener det, så har vi ennå en vei å gå. Og vi må alle gå den veien sammen.

Mangfoldet i samfunnet vårt er så viktig, enten du er homo eller hetero eller noe annet.

Derfor har jeg gått i Pride, derfor er jeg åpen om hvem jeg er, derfor har jeg startet et nettsted for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner, og jeg er stolt av den jeg er.

Merkelapper

Vi må ikke glemme hvor utfordrende det kan være å finne ut av hvem vi egentlig er. Mange sliter med å bli kjent med selv seg og godta seg selv. Da hjelper det lite at vi setter merkelapper på hverandre, for så å plassere hverandre i båser, selv om vi åpenbart er forskjellige.

Mangfoldet i samfunnet vårt er så viktig, enten du er homo eller hetero eller noe annet. Og det som er så fint, er at her i Norge er det plass til oss alle. Merkelapper vil aldri bli borte, men stedet for å sette merkelappene i bås, så kan vi henge de sammen. Da utfyller vi hverandre på en måte som bare et åpent og inkluderende samfunn gjør.

Til slutt takk til alle dere som har turt å være dere selv og stått for det, selv om det ikke har vært akseptert. Dere har vist mot på et helt annet nivå enn hva jeg skjønner. Men det jeg skjønner, er at alle vi andre er dere evig takknemlige.