Kjære Sylvi Listhaug. I påvente av at snø skal erstatte regn, at julegløgg og pinnekjøtt skal erstatte et halvt år med dårlig studentmiddag, og i påvente av at hundrevis av asylsøkere skal få oppholdstillatelse i Norge, skriver jeg et brev til deg. Et brev om jul.
For min del har de siste ukene stort sett kun inneholdt eksamensforberedelser. En kjedelig tid med andre ord. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg alltid har vært like systematisk og effektiv.
Titt og ofte har oppmerksomheten sklidd over til sosiale medier, nye notifications og nyheter. Jeg har blant annet fått med meg at også du gleder deg til jul, Sylvi. Hver søndag har du, som meg, tent et nytt lys i adventsstaken. Dette har du delt med oss som følger deg på Facebook. Det er en god juletradisjon, og gode juletradisjoner er verdt å ta vare på.
Når jeg tenner et nytt lys i adventsstaken gjør jeg som jeg alltid har gjort – jeg synger adventssangen Tenn Lys. Gjerne høyt til kollektivets forundring. Og da jeg sang inn den tredje søndag i advent sist søndag, fikk jeg meg til å tenke på deg. Jeg lurte på om du sang den samme sangen før du la ut bildet på Facebook, Sylvi. Om du sang den med innlevelse og kjærlighet – slik jeg liker den best.
Sang du andre og tredje vers, eller hoppet du glatt over dem? Sang du dem – og tenkte deg om? Reflekterte du over innholdet?
Jeg gjorde det – og derfor tenkte jeg på deg. Andre vers handler om dem som har det vondt; « ... må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem».
La gå, du ønsker vel også at flyktninger skal få et hjem – bare ikke i Norge. Men tredje vers, Sylvi. Det må du da vel ha problemer med å synge?
«Tre lys skal flamme for alle som må slåss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss. Må ingen miste motet før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett».
Da jeg var ti år gammel, sta som et esel, mimet jeg alle julesangene som omhandlet Gud under skolegudstjenestene. Jeg kunne da vel ikke synge om noe jeg ikke var enig i, noe jeg ikke trodde på? Jeg er vel fortsatt like sta og selektiv, for jeg velger stort sett å synge sanger med et budskap som treffer meg – som jeg er enig i.
Er du slik som meg, Sylvi? Som innser at holdningene dine ikke alltid står i tråd med innholdet i sangen – og derfor velger det bort? Eller synger du det tredje verset av Tenn lys med kjærlighet og innlevelse?
Under Debatten på NRK 08. desember forteller du at Norges asylpolitikk må være blant de strengeste i Europa, og argumentasjonen din kobles til den attraktive velferdsmodellen vår. Ja, den er attraktiv, den beste av de beste. En drøm som aldri vil gå i oppfyllelse for så mange fattige sjeler – ikke i nærheten en gang.
Du trekker frem samme argumentasjon også når du får spørsmål om mindreårige asylsøkere og ventetid på mottak. Barn i usikkerhet, enkeltsjeler og navn på papir. Barn som ikke får mulighet til å være barn, bare fordi din politikk prioriterer å sikre en allerede godt sikret velferdsstat.
Misforstå meg rett – jeg er også opptatt av å luke ut dem som ikke har rett til opphold. Jeg ser verdien av å sikre den norske velferdsmodellen. Men, Sylvi, vi står ovenfor et valg – et valg om hva som skal veie tyngst. Jeg velger medmenneskelighet og menneskeverd. Hva velger du?
Jeg ønsker deg en god jul, Sylvi. I år skal jeg tenne lys for alle dem som politikken din ekskluderer.
Og til resten av dere; Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Følg debatten: og
