Jeg underviser disse utlendingene. En helt naturlig samtale, enten de er på «alfabetiseringsnivå» eller snart er klare for norske universitet når vi starter opp igjen om noen uker er; «hva har du gjort i sommerferien?». Skriv på tavla. Diskutér i grupper. Tegn og fortell. Pek og vis. Hva spiste dere? Tok dere fly eller tog? Hva fant dere på? Positive samtaler.
Dette vil «ekskluderingsminister» Listhaug og statsminister Solberg at jeg ikke skal gjøre. Da må jeg nemlig også ta angiverjobben – om de har vært i hjemlandet.
Hva skal jeg spørre om? Får vi utdelt et skjema, Listhaug? Blir det etter hvert kontroller og avhør om jeg vet noe? Hvilke rettigheter har jeg, egentlig? Og vær så snill og gi meg noe mer håndfast og seriøst enn å sammenligne det med tjuvfiske, statsminister.
Sammensatt gruppe
På skolen der jeg jobber er det norskgifte thaikvinner, afghanere, pashto og dari-talende, noen fra rolige deler av Syria, andres byer bombes akkurat nå. Det er folk fra hele verden, Brasil, Kongo, Nepal – noen venter på asylsvar, noen er direkte bosatt, noen arbeidsinnvandrere. Noen har fått asyl og andre er flyktninger, noen midlertidig bosatt, andre skal videre, noen sitter i mottak, for voksne, familier og enslige mindreårige. Noen er endog norske. De er mellom 16 og 60, mange med familier og barn, barnebarn og mange er helt aleine.
Jeg vet ikke i detalj om de i klassene jeg har er her som kvoteflyktninger, asylsøkere, immigranter eller har norsk arbeidstillatelse. Hvorfor de måtte dra, om de har en dødsdom over seg, eller «bare» reiste. Men jeg vet litt om hva de har jobbet med, hvor de kommer fra, om familien deres.
Det er alltid hyggelig å kunne spørre x eller y om det går bra med foreldrene de viste bilde av på olivengården, eller om det gikk greit å ta lappen, om babyen har det fint, om det var en fin fotballcup, hva de kjøpte eller så? Hvordan har du det nå?
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Skule på og rapportere
Men jeg skal altså rapportere om «flyktningbarna». Nok en gang generaliseres det og stigmatiseres. Når slutter man å være flyktning, egentlig? Tredje generasjon etter båtflyktninger fra Vietnam? Skal man fortelle om de har besøkt bestefar? Iranske ungdommer som tar sommerskole i Teheran, er det feil?
Hva er kravene, hva er det jeg må vite, og hvem har oversikten? Nei, dette handler i reine ord for penga om «svartinga». De skal man skule på og rapportere. Ikke faen.
Den angiverstaten Listhaug og Solberg modellerer er livsfarlig. Neste gang er det kanskje jeg som må flykte – i en morbid forstørrelse av et land ledet med slikt tankegods. «Hagen har undervist denne gutten. Han burde ha visst. Vi får snakke med han.»
Jeg kommer ikke til å la lærerjobben min kompromitteres av slikt overformynderi. Det bør ingen andre heller. Dette var skammelig. Det er på tide å si kraftig ifra.
Jeg er Rødtpolitiker, men skriver dette først og fremst som lærer. Dette er ikke greit.
