NRK Meny
Kronikk

Jeg gikk i skjønnhetsfella

Jeg applauderer villig andre som ikke «faller innenfor normen» – så hvorfor klarer jeg da ikke applaudere meg selv?

Diktaturet

«Så dukket jeg opp på skjermen, og alt jeg la merke til var mine skeive tenner, tunge øyelokk og breie hofter. Andre seere så derimot en oppegående ung kvinne med gode verdier og moral på skjermen,» skriver Hege Skarrud.

Det er en stående ide i dagens samfunn at man skal være kul og gi blanke i hvordan man ser ut, og samtidig se ut som en supermodell. Da jeg så meg selv på TV-skjermen i Diktaturet for første gang hadde jeg like høy puls som om jeg skulle løpt 60-meteren. Allerede på forhånd var jeg redd for å se hvor lite jeg passet inn blant skjønnhetsidealene, samtidig som jeg hadde nektet å sminke på meg et falskt utseende.

Så kun på utseende

Så dukket jeg opp på skjermen, og alt jeg la merke til var mine skeive tenner, tunge øyelokk og breie hofter. Jeg klarte ikke å ta inn de konstruktive og smarte tingene som stemmen min ytret, det var kun utseendet mitt jeg så. Andre seere så derimot en oppegående ung kvinne med gode verdier og moral på skjermen. Det at jeg selv ikke så denne jenta gjør meg mer trist enn noe annet. Jeg vil jo være den som viser fingeren til konformiteten med rak rygg, den som ikke bryr seg om at buksa strammer litt mer noen steder enn andre.

Konflikten mellom hva jeg vil være og hva samfunnet sier at jeg skal være sluker energi hver eneste dag.

Hege Skarrud

Hver dag utspiller det seg en indre kamp mellom idealene medie- og reklamesamfunnet har skapt, og de idealene jeg selv ønsker representere. Jeg beundrer Emilie Blichfeldt og hennes omfavnelse av det naturlige. Allikevel rakker jeg ned på meg selv i speilet fordi jeg har vintergusten hud. Selv om jeg ikke har noen planer om å falle for billige triks, som at jeg må legge meg i en solseng. For jeg er jo ikke sånn! Eller?

«Skjønnhetstips»

Som tenåring fulgte jeg, som mange andre da og nå, slavisk «skjønnhetstipsene» som ble prakket på meg av magasiner, slik at jeg kunne føle meg som en verdig deltager i samfunnet. Mangfoldige timer ble tilbrakt på badet i barndomshjemmet mitt, hvor jeg maltrakterte øyenbrynene mine i higet etter å se ut som andre skjønnheter. Jeg håpet på å passe inn og bli akseptert.

Det var ikke bare øyenbrynene mine som tok skade den gangen – selvtilliten min var også sønderknust.

Hege Skarrud

En del av meg har nå lyst til å dytte mine hullete øyenbryn i ansiktet på dem som jobber i redaksjonene hos ulike moteblad for å vise dem hvilke varige mén deres profilering av skjønnhetsidealer har påført meg. Det var ikke bare øyenbrynene mine som tok skade den gangen – selvtilliten min var også sønderknust.

De pene har det lettere

Øyenbrynene og selvtilliten har til dels grodd ut igjen. Men med kroniske hull. Bare hullene i øyenbrynene mine er synlige for andre, de dekker jeg ironisk nok til med sminke. Hullene i selvtilliten kan ingen se hvis jeg ikke selv vil at de skal blottes. Og det vil jeg jo ikke, for man skal jo være selvsikker. Selvsikre jenter er jo sexy. Det står det i hvert fall i de glansede bladene. Og bladene har jo alltid rett – sexy jenter kommer så langt de vil.

Forskning viser til at mennesker tiltrekkes av symmetri og at symmetriske (les: pene) mennesker har det rett og slett litt enklere i hverdagen. Det er en påstand vi har tatt for god fisk og normalisert. En gylden leveregel som splitter oss fra oss selv og hverandre.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

Hijab og botox

Jenter hashtager seg selv som anorektikere og mottar skryt for å være underernært. Kvinner som bruker hijab, derimot, ser vi på med medlidenhet. Stakkars dem som lever i en realitet hvor menn bestemmer over hva de kan og ikke kan gjøre. Å legge seg langflat etter en konformitet på den måten er noe vi tror vi er frabedt her i Norge.

Her sitter vi og peker finger på andre kulturers kvinnesyn. Jeg syntes ærlig talt ikke vi er så mye bedre selv.

Hege Skarrud

Newsflash; patriarkatet har skapt betingelsene for hva det vil si å være en kvinne for oss også. Vårt desperate ønske om å delta i samfunnet tjenes det penger på. Vi som kvinner vil jo være med vi og. Og vi søker til drastiske midler. Hva skal det være? Botox? Hudkrem med diamanter? Kanskje litt fettsuging for å få thigh-gap?

Hva er det vi holder på med egentlig?!

Vi faller alle i fella

Vi vil være det idealet av et mennesket som ikke eksisterer. Vi faller alle i fella, en etter en og maskerer oss selv. Vi later som at det å se bra ut reflekterer velferd. Velferd. Velferds-Norge. Der hvor man trener til man spyr og kjøper seg en falsk selvtillit. Er det ikke tragisk?

Kanskje vi ikke steiner kvinner til døde, men vi mobber dem til døde.

Hege Skarrud

Her sitter vi og peker finger på andre kulturers kvinnesyn. Jeg syntes ærlig talt ikke vi er så mye bedre selv. Kanskje vi ikke steiner kvinner til døde, men vi mobber dem til døde. Ja, jeg vet det er harde og kontroversielle ord. Men det er sant. Jeg har selv sittet der og tenkt vonde og destruktive tanker om meg selv. Resultatet av en følelse av utilstrekkelighet i det samfunnet som vi flagger så høyt.

Aldri helt fri

Jeg er nå på et sted i livet hvor jeg ikke orker å tenke på all angsten jeg hadde i tenårene. Jeg er friere nå. Dog aldri helt fri. Konflikten mellom hva jeg vil være og hva samfunnet sier at jeg skal være sluker energi hver eneste dag. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er å være 13 år i dag, kontra i 2003. Min største fiende var et abstrakt mediebilde. Nå er 13-åringers største fiende vennener på sosiale medier, som febrilskt prøver å definere seg innenfor de konstruerte sosiale rammene for hva det vil tilsi å være kvinne. Man kommer ikke unna.

Jeg vil bare at dere som er 13-åringer nå skal vite at jeg hører dere. Det kommer til å bli bedre, vi skal fikse det her sammen. La oss bryte løs fra kroppsidealenes lenker og bruke energi og ressurser på det som virkelig betyr noe: Vår intelligens og kunnskap. Det perfekte er kun en illusjon - det er ikke du.